Paramedisin-student stortrivdes på utveksling i Plymouth

Emilie Røkaas hadde en bratt læringskurve både faglig og språklig under utvekslingsoppholdet i England, og har planer om å jobbe utenlands etter fullført bachelorgrad ved UiS.

Publisert Sist oppdatert
Bildet viser Emilie Røkaas i uniform foran en ambulanse i den engelske byen Plymouth.
Emilie Røkaas trivdes godt i den tre måneder lange praksisperioden. Foto: privat

Som en følge av koronapandemien var Universitetet i Plymouth det eneste universitetet i England som aksepterte utenlandske utvekslingsstudenter da hun søkte. På bachelorprogrammet i paramedisin er det lagt til rette for utveksling i femte semester i form av 12 ukers praksis i utlandet. Røkaas trivdes svært godt i Plymouth, som er en kystby sør i England:

– Det er en studentby med mye energi, historie og severdigheter. Vi opplevde befolkningen som svært imøtekommende, åpne og utadvendte. Det var lett å bli kjent med og komme i prat med engelskmennene, sier UiS-studenten.

Trivelig lokalbefolkning og spennende fritidstilbud

Hun påpeker videre at engelskmenn er svært høflige, og at hun fikk beskjed om at det var viktig å være like høflig tilbake. De fleste var svært nysgjerrige på norsk kultur og viste interesse for at studentene var kommet til Plymouth for å ha praksis i ambulansetjenesten der. Plymouth er en sommerby med utsikt utover havet, små butikker og steder å spise rundt hvert hjørne. Det er også en nasjonalpark som heter Darthmore med fine turområder ikke langt fra byen.

– Under utvekslingsoppholdet var vi på pub-besøk, dro på helgetur til Cardiff og London, besøkte akvariet og Mayflower-museet og havneområdet Barbican, sier Røkaas.

Bildet viser et fyrtårn i Plymouth og er tatt på kveldstid.
Fyrtårnet i Plymouth er en av turistattraksjonene som byen har å by på. Foto: privat

Lærerikt og sosialt praksisarbeid

Ettersom utvekslingsstudentene kun hadde praksis under oppholdet, tilhørte de ikke en skoleklasse. De fikk imidlertid møte lokale andreårsstudenter da de deltok på deres ferdighetstrening. Der øvde de på intubering, intraossiøs venetilgang og innleggelse av venekanyle.

– Det var også svært sosialt de dagene vi var med HART (Hazardous Area Response Team). Det er en fast gruppe vi samarbeidet med, noe som førte til at vi ble godt kjent med dem gjennom ferdighetstrening, pauser og oppdrag, sier paramedisin-studenten.

Anbefaler utvekslingsstedet til andre paramedisin-studenter

Hvorfor vil du anbefale andre paramedisin-studenter å dra på utveksling i Plymouth?

– Det er en fantastisk faglig, språklig og selvutviklede erfaring. Du får en god faglig og kulturell erfaring hvor du kan bygge nettverk og få bekjentskaper på tvers av landegrenser. Det er også en mulighet for å utvikle seg selv og få et annet perspektiv på det akuttmedisinske faget. En kan se momenter litt utenfra og se fordeler og ulemper med hvordan tjenestene arbeider og bygges opp. Det er også en mulighet for å oppleve et nytt sted, lære om ny kultur og bli kjent med herlige engelskmenn, sier Røkaas.

BIldet viser skiltet til ambulansestasjonen under en flaggstang med britisk flagg.
Ambulansestasjonen er en sentral lokasjon for utvekslingsstudentene. Foto: privat

Videre fremhever hun forbedrede engelskkunnskaper som en følge av oppholdet, særlig i tilknytning til fagspråk. Selvtilliten når det kommer til å snakke engelsk har økt, noe som også kan tas i bruk i møte med utenlandske pasienter i ambulansetjenesten i Norge. Hun har også erfart å bruke språket i profesjonell sammenheng, hvor det også har vært stressende og akutte situasjoner.

Ser klare fordeler med å jobbe utenlands

Paramedisin-studenten har planer om å jobbe utenlands etter endt studietid, og mener at utvekslingsoppholdet har gitt et godt innblikk på hvordan faget praktiseres utenlands. Fagfeltet er helt nytt i Norge, mens det er mer utviklet, etablert og har vart lengre i England. Dersom en velger å jobbe utenlands er det andre muligheter for jobber og videreutdannelse som ikke finnes i Norge. Blant annet har England spesialiseringer som gjør at man kan jobbe for redningstjenesten HART (Hazardous Area Response Team). Dette er en redningstjeneste som jobber i områder med høy risiko. En annen mulighet er å jobbe for Urgent Care Center, som er en form for legevakt som også tilbyr røntgen:

– På disse stedene hadde vi også noen dager med praksis. Det var svært spennende og lærerikt. Det er også mulig å ta en videreutdannelse som gir mer ansvar og muligheter. Dette fører til mer ansvar og flere muligheter, noe som fører til økt selvstendighet og høyere delegering. Du kan for eksempel skrive ut resepter til pasienter og ta enkelte avgjørelser uten å konferere med leger, sier Røkaas.

Bildet viser delen av uniformen der det står "Plymouth student paramedic".
Uniformen som ble brukt i praksisperioden viser tydelig at det er en student som har den på. Foto: privat

I England er det mulighet for å spesialisere seg til å bli «Advanced paramedic»: en paramedisiner med økt utdannelse og muligheter til å skrive ut resepter og ta selvstendige beslutninger sammen med pasienter uten å måtte konferere med lege. Landet har også brukt elektronisk pasientjournal over lengre tid sammenlignet med Norge, noe som forenkler arbeidet i tjenesten.

Tilsvarende organisering, men ulik praktisering

Organiseringen av praksisperioden var tilnærmet lik som den gjennomføres i Norge. Hun fikk en veileder som hun fulgte og som var med på alle hendelser. De var åpne for at UiS-studentene kunne sette egne begrensninger, herunder å velge egne fokusområder. Veilederne hadde mye tillit til dem, noe som gjorde at de kunne utføre flest mulig arbeidsoppgaver.

– Den største forskjellen på å være paramedisiner i England var språket, tilnærming til oppdragene og kulturforskjeller. Her lærte jeg at det er viktig å være høflig selv i akutte situasjoner. Det er også flere mennesker som bor i Plymouth og området rundt, noe som medfører et høyere trykk på tjenesten, forklarer Røkaas.

Annerledes utøvelse og oppfatning av akuttmedisin

Hun fikk inntrykk av at lokalbefolkningen generelt sett har et mer avslappet forhold til akuttmedisin enn i Norge, noe som kan henge sammen med at tjenesten har en annerledes oppbygging. I Plymouth har de for eksempel ikke legevakt, noe som gjør at alle pasienter som ambulansen møter enten blir behandlet hjemme eller blir med til akuttmottaket. Folk flest har derfor et annet forhold til å ringe 999 (Englands «113») og «non-emergency»-nummeret (Englands form for legevaktstelefon). Personer får samme hjelp uansett hvem de ringer:

– Det gjør at lokalbefolkningen heller ringer 999 for å komme raskere gjennom telefonkøen, selv om det ikke nødvendigvis er en akutt situasjon. Dermed opplevde vi at det var en lavere terskel for å «ringe etter en ambulanse», ettersom hjelpen er den samme uansett hvilket nummer de ringer, understreker UiS-studenten.

Bildet viser to studenter under ferdighetstrening i uniform foran en ambulansebil.
Ferdighetstrening er en sentral del av læringsprosessen. Foto: privat

Hvilken lærdom kan Norge ta fra England på dette området?

– Norge kan lære og se at paramedisinere kan bli brukt i flere områder i helsevesenet og at det er mulighet for at en kan bli mer selvstendig uten å for eksempel måtte konferere med lege. Det kan fjerne en viss arbeidsmengde for legene og bidra til å veie opp for mangelen på sykepleiere, sier Røkaas.

Hun legger også til at England også har noe som kalles for «First Respond Car», som er et mindre og mobilt kjøretøy. Dette kommer seg raskere frem til oppdrag. Det gjør at de kan avklare situasjoner, opp- eller nedprioritere oppdrag eller starte rask livreddende behandling før ambulansen eventuelt kommer. De kan også avgjøre hvorvidt det er nødvendig med en ambulanse, noe som igjen kan bidra til å avlaste trykket på sykehuset.

Bildet viser to studenter i uniform som øver på transport av pasient i forpakning.
Utvekslingsstudentene sin ferdighetstrening innebærer også transport av pasienter. Foto: privat

– Høy arbeidsbelastning under korona

Den største utfordringen for paramedisinere i Plymouth er ifølge henne omfanget av pasienter, ettersom koronapandemien har påvirket den akuttmedisinske tjenesten i større grad enn i Norge. Det store omfanget av pasienter har ført til mindre kapasitet til å kunne ta imot pasienter på sykehuset, og fastlegene dro sjelden ut for å besøke pasienter. Dette har resultert i at paramedisinere kan ende opp med å vente med pasienten i ambulansen utenfor akuttmottaket i flere timer:

– Dette skaper kø i systemet og oppdragene hoper seg opp. Det gir en økt arbeidsmengde og grunn til frustrasjon. Med en gang ansatte melder seg ledige tildeles det umiddelbart et nytt oppdrag, sier paramedisin-studenten.

Det er ifølge henne generelt sett et høyere ansvar for paramedisinere i England sammenlignet med i Norge, noe som også medfører et høyere press på god journalføring, som igjen kan ta svært lang tid:

– Ettersom de vet at det står et nytt oppdrag for tur når det pågående oppdraget er ferdig, er det flere som tar seg ekstra god tid med journalføringen, sier Røkaas avslutningsvis.

Tekst: Eigil Kloster Osmundsen