Problemet med innføringen av fremmedord som "metakognisjon" i skolen, er at det gjør det vanskeligere for lærere og foreldre å snakke sammen om det som i seg selv er vanskelig: elevenes læring, skriver professor Finn Egil Tønnessen.
Finn Egil Tønnessen er professor ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.
Lærere og foreldre møter et jevnt tilsig av fremmedord i skolen. Ofte handler det om betydninger som allerede har ord, og der den eksisterende betydningen blir presentert som noe nytt gjennom en ny språkdrakt, et nytt fremmedord. Et aktuelt eksempel på dette er ordet metakognisjon. Som forelder har du hørt det på foreldremøte, og kanskje latt være å spørre om hva det betyr for ikke å virke dum? Som lærer har du brukt det på foreldremøte, og kanskje håpet at du ikke fikk nærgående spørsmål om hva det egentlig innebærer?
Problemet med innføringen av ord som metakognisjon i skolen, er at det gjør det vanskeligere for lærere og foreldre å snakke sammen om det som i seg selv er vanskelig: elevenes læring.
Ordet metakognisjon har fått stor plass i sentrale skoledokumenter, slik som i Ludvigsen-utvalgets rapporter om fremtidens skole. Foreldres ubehag ved å møte et fremmedord med uklart innhold, samt læreres streben etter å skjønne hva det egentlig innebærer, har ikke vært sterke nok krefter til å hindre at ordet brer om seg. Vi må innse at noen sterke mekanismer i skolesystemet faktisk verdsetter tilsiget av forvanskende fremmedord.
Problemet med innføringen av ord som metakognisjon i skolen, er at det gjør det vanskeligere for lærere og foreldre å snakke sammen om det som i seg selv er vanskelig: elevenes læring.
Min anbefaling er at foreldre og lærere yter motstand mot bruken av ord som metakognisjon og bruker ord som refleksjon i stedet. Jeg skal her gi noen korte begrunnelser for min oppfordring om å ta språket tilbake.
Ordet ‘metakognisjon’ ble innført av Flavell (1979), og blir særlig brukt om læring og problemløsning. To hovedkomponenter framheves: a) kunnskap om egne evner, om arbeidsoppgavenes egenart og om mulige arbeidsmåter og b) regulering og kontroll av eget arbeid. Betydningen av dette er ingen ny erkjennelse, så hvorfor bruke det nye og vanskelige ordet ‘metakognisjon’? National Reading Panel (2000) som oppsummerer de viktigste resultatene innen leseforskning i det 20. århundre, gir råd for tekstlesing og anbefaler blant annet metakognisjon. Dette innebærer at en i forbindelse med lesing bør aktivere forkunnskaper – inkludert språk og informasjon som inngår i teksten, spørsmålsstilling, informasjonssøking, oppsummering og grafisk organisering (f.eks. begrepskart). Varianter av dette rådet har imidlertid lenge vært velkjent som ‘studieteknikk’.
Men er det bare jåleri som gjør at vi bruker dette kvasivitenskapelige og vanskelige ordet om velkjente forhold som kan formidles med langt enklere språkbruk? Personlig mener jeg at ordet vitner om en krise i den kognitive psykologien. Som kjent er behaviorismens svar på lærevansker at barna bør få mer repetisjon, slik at assosiasjoner og automatisering styrkes. Mange kognitive psykologer har også anbefalt en slik ‘overlæring’ for elever med lærevansker, men de har ikke erkjent at de da har beveget seg utenfor kognitivismens grunnlag. Noen kognitivister har imidlertid tenkt at de må møte lærevansker med kognitive midler. Og det er kognisjon om kognisjon. Det har de gitt betegnelsen ‘metakognisjon’. Men det har de gjort med urette når det bare siktes til de ovennevnte og liknende råd som dekkes bedre av mer velkjente ord.
Metakognisjon innebærer at vi skal tenke på hvordan vi tenker mens vi tenker. Men dette er like umulig som at øyet ser seg selv mens det ser. Hvis vi skal lære hva vi gjør rett eller galt, må vi undersøke resultatene etter at vi har forsøkt å løse et problem. Men vi kompliserer og skaper forvirring/uklarhet i språkbruken hvis vi betegner denne kontrollen og ettertanken som ‘metakognisjon’. Noen ‘metakognitivister’ har sagt at vi må lære hvordan vi lærer. Men da må vi også lære hvordan vi lærer at vi lærer. osv. Her har ‘metakognitivistene’ forvillet seg inn i en endeløs blindvei. De elevene som har lærevansker, vil nok føle seg mest mislykket og forvirret på denne veien.
Metakognisjon innebærer at vi skal tenke på hvordan vi tenker mens vi tenker. Men dette er like umulig som at øyet ser seg selv mens det ser.
Når Ludvigsen-utvalget (NOU 2015: 8. Fremtidens skole) nevner ‘metakognisjon’ og understreker betydningen av at vi lærer å lære, slår man enten inn åpne dører eller banker på noen som ikke kan åpnes. Rådene som f.eks. Flavell (1979) og National Reading Panel (2000) kommer med når det gjelder ‘metakognisjon’ støtter jeg fullt ut, men de representerer ingen nyheter. I forskjellige versjoner kan de spores flere hundre år tilbake. Ordet ‘metakognisjon’ mener jeg imidlertid er en avsporing. I den grad en med dette ordet vil understreke bevissthet om egen erkjennelse, er dette overflødig. For mer enn 2000 år siden definerte filosofene kognisjon eller erkjennelse slik at det medfører en annen jeg-bevissthet enn dyrene har. Selv den dypeste filosofiske bevissthet ble imidlertid aldri betegnet som ‘metabevissthet’.
Skillet mellom å se og å legge merke til lærer barn tidlig. Når barn skal lære å lese, må de legge merke til lydene i språket. Først oppfatter de meningsenheter som helheter. Ordet ‘sol’ er f.eks. en helhet som forbindes med objektet som vi ser på himmelen. Når barna hører ordet eller ser det skriftlig, er det ikke sikkert at de legger merke til at det består av forskjellige lyder/bokstaver. Dette må vi prøve å ‘peke på’, men ikke komplisere ved å kalle det ‘metakognisjon’.
Som nevnt kommer ‘metakognisjon’ fra den kognitive retningen innen pedagogikk og psykologi. Innen denne retningen gis det ofte råd om bruk av ‘strategier’, et begrep som er nært knyttet til tanken om metakognisjon. Vi bør i mindre grad oppfordre elevene til bruk av strategier. I stedet bør undervisningen bli mer elevstyrt og barna få større mulighet til prøving og feiling. Dette gir mest effektiv læring og det gir læreren mest informasjon om den enkeltes behov.
‘Metakognisjon’ innebærer en ‘inflasjon’ og komplikasjon i språkbruken. Ordet ‘meta-‘gjør at det trekkes inn en lang og komplisert filosofihistorie. (Jf. ‘metafysikk’). Både vitenskapelige og pedagogiske hensyn tilsier at vi unngår dette ordet og velger så enkle og klare ord og uttrykk som mulig.
Snakk om elevenes læring ved å ta språket tilbake - bruk Refleksjon og fremgangsmåte i stedet for metakognisjon og strategi!
Henvisninger
Flavell, J. H. (1979). Metacognition and cognitive monitoring: A new area of cognitive-developmental inquiry. American Psychologist, 34, 906–911.
National Reading Panel (2000). Teaching children to read. An evidence-based assessment of the scientific research literature on reading and its implications for reading instruction.
NOU 2015: 8. Fremtidens skole.
Tønnessen, F.E. & Uppstad, P.H. (2015). Can we read letters? Reflections on fundamental issues in reading and dyslexia reasearch. Rotterdam/Boston/Taipei: Sense Publishers.
Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk
På Lesesenterets blogg skriver våre ansatte om aktuelle tema innen leseopplæring og leseforskning. Vi håper bloggen vil gjøre deg litt klokere, mer informert og inspirert! God lesing!
