– Noen ganger må læreren holde litt igjen

– Hei! Hva holder du på med akkurat nå?

– Akkurat nå er jeg blant annet så heldig å jobbe med et prosjekt vi har i samarbeid med Jærskulen, i regi av DEKOM. Der har de omfavna en tanke om at fagfornyelsen ikke bare betyr nye læreplaner, men også er en invitasjon til å tenke nytt om praksis i skolen.

– Er det slik at du vil endre skolen?

– Det kan du si. Ikke sånn at «hvis jeg var rektor en dag, så ville skolen vært annerledes». Men jeg vil at skolen skal endre seg, og jeg vil gjerne være med på laget. Og når jeg snakker om endring, så handler det om en omfordeling av ansvar og roller, om å bygge om hele strukturen som hendelsene i klasserommet spiller seg innenfor.

– Ok, det må du forklare nærmere …

– Jeg tror det er mulig å tenke annerledes om eleven sin rolle i skolen enn det vi gjør i dag. Vi har en veldig konservativ måte å tenke om kunnskap på i skolen, og en ganske gammeldags rollefordeling i klasserommet. Vi har fortsatt et syn på kunnskap som noe som produseres blant forskere, deles i bøker og formidles av lærere. Elevene sin oppgave er å tilegne seg dette på en måte som gjør at de kan fremstå som medvitere. Jeg er imidlertid opptatt noen sånne demokratiske verdier – jeg vil at skolen skal være en plass der de unge lærer å tenke, ikke nødvendigvis bare et sted de oppholder seg og tar imot den kunnskapen som læreren har greid å tilegne seg på sin vei.

– Men er ikke dette med engasjement og deltakelse noe de fleste lærere legger stor vekt på allerede?

– Det finnes selvsagt mange dyktige lærere, og jeg tror det er ganske godt å være i de fleste klasserom i Norge. Samtidig har jeg observert en del klasserom de siste årene, og selv om mange av lærerne jeg har sett nok har tenkt at elevene er med, de er aktive, de får spille en rolle, er jeg ikke sikker på om jeg alltid ville vært enig i den beskrivelsen. Det er for eksempel fortsatt stort sett læreren som snakker.

– De teoretiske perspektivene jeg har med meg peker på verdien av å få bearbeide fagstoffet med sitt eget språk: Sette ord på egen forståelse, bryne seg på andre, forstå hva andre mener, og på den måten utvikle faglig forståelse sammen med andre. Du kan tenke på det som et faglig fellesskap, der elevene er med fra de kommer inn i klasserommet, selv om de ikke vet så mye.

– Hva har denne måten å tenke på å si for undervisningen?

– Jeg er på faget og fagligheten sitt lag. Jeg skulle ønske at undervisningen i mindre grad blir innretta mot det vi kaller for produkt, men at vi får se mer av gode læringsprosesser. Derfor er jeg opptatt av å styrke vilkåret for muntlighet som læringsressurs i skolen.

– Noen ganger handler det om at læreren må holde litt igjen. Ikke bare slippe ut alt man vet om et emne, og så gi noen oppgaver fra læreboka, men heller la elevene få jobbe med ordentlige faglige problem.

– Så er det mange, når de hører det jeg sier her, som er redde for at læreren skal abdisere som vitende. Noen vil si at den nye lærerrollen bare er å være veileder. Men jeg tror det er en vel så vanskelig rolle å ha, hvis du skal gjøre den bra. Læreren må bruke kunnskapen sin på en annen måte.

– Det høres ut som ganske store tanker! Er dette mulig å sette ut i – nettopp, praksis?

– Det er jo lett å kalle det for idealistisk vås når vi snakker om dyptgripende endring i praksis. Men jeg liker å se på meg selv som en idealist! Tanken om partnerskap står veldig sentralt i DEKOM, og jeg synes det er et veldig godt ord til å ha som midtpunkt. Vi har mange møteplasser, fra rådhus og kommuner til lærerværelsene og klasserommene. Partnerskap er idealet for dette samarbeidet – og det er meningsfullt å se det som en modell for det som skjer i klasserommet.

– I arbeidet med Jærskulen er det også gledelig at skolesjefene og staben deres i de fire kommunene er forbausende samstemte i at de ønsker å gå inn i et arbeid sammen med oss – selv om ikke alle ting er krystallklare.