Vil ha debatt om barnevernets undersøkelser

(Publisert første gang i 2016)

Barnevernet mottar bekymringsmeldinger fra skole, helsevesen, naboer eller andre i barnets nærmiljø. Grunnen kan være bekymring for vold, overgrep eller omsorgssvikt.

Men hva skjer så? Hvordan undersøker barnevernet barnas situasjon?

– Norge skiller seg fra de fleste vestlige land ved ikke å ha en nasjonal modell for å undersøke bekymringsmeldinger. Andre vestlige land har innført modeller anbefalt og godkjent av myndighetene, sier forsker og sosionom Vibeke Samsonsen.

I hennes doktoravhandling fra Universitetet i Stavanger har hun sammenliknet hvordan barnevernet i Norge undersøker bekymringsmeldinger på og hvordan arbeidet gjøres i England.

Hun ønsker en debatt om hvilken retning det kommunale barnevernet i Norge skal ta. Og hun etterlyser at myndighetene tar grep om utviklingen – ikke som nå hvor de, ifølge forskeren, sitter på gjerdet.

Avhenger av skjønn

Når barnevernet i Norge mottar bekymringsmeldinger, finnes det ingen fast modell som skal følges. Barnevernsarbeideren går inn i mer åpen undersøkelse enn det som gjøres i andre vestlige land, med en terapeutisk tilnærming.

Han ser på hvordan familien kan få hjelp, og toner ned risikovurderingen.

– Barnets beste er det bærende prinsippet, men det kan være vanskelig å definere hva det er. Åpne vurderinger gir stort albuerom til å finne løsninger, men det vil være opp til den enkelte barnevernsarbeiders faglige skjønn hvordan situasjonen oppfattes, sier Samsonsen.

Byråkratisk tilnærming

Mens Norge har stor tro på skjønn, er England rustet til tennene med skjema, metode og retningslinjer. England har opplevd mange tragiske barnedødsfall og gjennomgår stadig systemet for å tette hullene.

På den måten vokser det fram strategier og prosedyrer for at barn ikke skal glippe og for at systemet og barnevernsarbeidere skal ha ryggen fri. Tiden brukes på skjemaer, ikke på å møte familiene.

England har oppmerksomheten rettet mot risiko, altså det farlige som kan skje med barn. De konsentrerer seg mindre om skreddersydde hjelpetiltak for familier og barn, for å unngå risikofylte situasjoner, ifølge Samsonsen.

– Dette ser vi også igjen på ressurssiden, med flere ansatte og tiltak i det norske barnevernet.

For å vise forskjellene bruker forskeren bilde av en elv:

– I Norge står barnevernet langt inne på elvebredden og viser hvilken vei familiene skal gå. I England brukes ressursene på å fiske barn opp av vannet. Når barn faller i elva i Norge, blir vi litt forundret fordi det skjer relativt sjelden. Vi ønsker å sette inn ressursene før det går galt.

To tanker samtidig

Likevel går det galt. De siste årene har det vært flere dødsfall i saker hvor barnevernet har vært involvert eller har mottatt bekymringsmeldinger. Slike saker illustrerer utfordringene for norsk barnevern.

– Ingen ønsker å innføre et kvelende byråkrati hvor faglig skjønn ikke spiller inn. Samtidig trenger norsk barnevern mer struktur. Dette er et klassisk «Ja takk, begge deler»-spørsmål, sier hun.

Hun blir oppgitt av svart-hvite debatter: – Hva med å ta vare på det som fungerer og forbedre det som kan bli bedre?

Savner retningslinjer

Studien viser nemlig at barnevernsarbeidere i Norge savner retningslinjer for hvordan de skal gripe an bekymringsmeldinger. De siste årene har derfor flere kommuner innført en risikovurderingsmodell, kalt Kvello-modellen. Dette skjer uten at myndighetene har vedtatt denne som nasjonal modell.

– Vi vet ikke om modellen svarer på spørsmålene, for spørsmålene er ikke definert enda. Det er litt Jeopardy over dette; først kommer svarene, så stilles spørsmålene, sier Samsonsen.

Hun legger til at hun ikke nødvendigvis er kritisk til Kvello-modellen, men til måten den blir innført på. Myndighetene må gjøre et grundig forarbeid før en undersøkelsesmodell blir tatt i bruk i kommunene.

– Vi kan ikke forvente at hver enkelt kommune skal kunne vurdere om dette er godt nok. Visse avgjørelser må forankres nasjonalt, sier Samsonsen.

Lære av andre land

Vibeke Samsonsen har intervjuet både barnevernsarbeidere og foreldre som har blitt undersøkt i Norge og England. Hun har også studert sluttrapporter fra undersøkelsene.

Hun mener at vi må trykke på pause i norsk barnevernsarbeid og se på andre lands erfaringer, før vi konkluderer med hva som er den beste løsningen.

Struktur og prosedyrer bør innføres for å støtte barnevernsarbeidere til å bruke skjønn på en god måte.  

– Vi har lav terskel for å blande oss inn. Det sosialdemokratiske hjelpeperspektivet er godt forankret, og det skal det fortsette å være, sier Samsonsen.

Tekst: Benedicte Pentz

Kilde
Vibeke Samsonsen: Assessment in Child Protection; a comparative study Norway – England. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger, 2016.