Noen elever har problemer med å klare seg i normalskolen. Hva hvis de får hjelp der de er? I stedet for å ta elevene ut av klassen, har mange kommuner opprettet egne team som oppsøker elevene som trenger det.
Publisert første gang 26.11.2013
I mange kommuner foregår det lokalt utviklingsarbeid for å etablere og utvikle nye tilbud som skal møte behov hos de elevene som er i målgruppen for smågruppetiltak. Det etableres tiltak på kommunenivå som er kjennetegnet av fleksibilitet og mobilitet. I praksis skjer dette ved at innsatsen settes inn i elevenes klassemiljø heller enn at eleven får et opplæringstilbud et annet sted. Målet for tiltakene er at man finner løsninger på problemene der de har oppstått, og at elevene fortsetter i sin klasse på hjemskolen.
Ambulerende team
Betegnelsen på disse tiltakene varierer, men flere av dem betegnes som ambulerende team, spesielt når etableringen er resultat av en ny kommunal satsing. Når tiltaksutviklingen har utgangspunkt i eksisterende tiltak som for eksempel et eksternt tiltak, bruker ofte tiltakene selv betegnelsen utadrettede tjenester. I den videre teksten omtales disse tiltakene som ambulerende team, selv om de altså ikke alltid har dette som en del av sin betegnelse.
Teamene kommer inn etter henvendelse fra skolenes ledelse og tidlig innsats er et viktig prinsipp i arbeidet. Utgangspunktet er at skolene erkjenner at de trenger faglig assistanse fra eksterne fagpersoner. Det er vanlig at disse tiltakene har en egen base, men bare unntaksvis er elevene der. Det kan skje i korte perioder, for eksempel i akutte krisesituasjoner.
I en rapport om alternative skoler som Barnevernets utviklingssenter ved Mari-Anne Sørlie utgav i 1991, ble idéen om alternative skoler som lokale kompetansesentra lansert. Utviklingen av ambulerende team kan vi se som en måte å realisere denne idéen. Noen av dagens ambulerende team har sitt utspring i veletablerte alternative skoler, mens andre er nyetablerte.
Forutsetninger for å lykkes
I flere kommuner som Læringsmiljøsenteret kjenner til har utgangspunktet vært et politisk vedtak om å etablere eller videreutvikle en base for elever som viser alvorlig problematferd. Utredningsarbeidet som så har blitt gjennomført for å planlegge tiltak, har på faglig grunnlag lagt sterke føringer for at det vanligvis er en dårlig strategi å fjerne eleven fra det miljøet han naturlig hører til. Ikke minst vil en tiltaksmodell som fjerner elevene kunne føre til lite utvikling av læringsmiljøet i den vanlige skolen, og etterspørselen etter tjenester vil heller øke enn å avta.
- Ambulerende team er ofte sterke fagmiljø med ansatte som har erfaring fra arbeid i skolen i den aktuelle kommunen. Den største utfordringen er kanskje å få tillit og innpass på skolene.
- Relasjonen mellom ambulerende team og PP-tjenesten i ulike kommuner varierer fra tett og nært samarbeid til nærmest ingen kontakt. Vi ser at de kommunene hvor samarbeidet fungerer godt, har fordeler når det gjelder å oppnå resultater og skape utvikling for tiltakene.
- Tiltakene arbeider systemrettet og ut fra systemteori. De legger hovedvekt på å møte elever og lærere i den konteksten hvor problemene har oppstått, og de arbeider systematisk med å identifisere og møte faktorer som opprettholder problemene.
- Tilnærmingen har oftest et relasjonelt utgangspunkt og det blir lagt stor vekt på å se eleven i den konteksten han befinner seg. Det er elevens situasjon og samspillet i klassen, mer enn hans egenskaper, som er i sentrum.
- En viktig forutsetning for at ambulerende team skal kunne lykkes, er at det er en grunnleggende forståelse for dette arbeidet hos lederne i skolene. Dersom lærerne og ledelsen ved skolen har som sin agenda at det er elevene det er noe galt med og at en del elever egentlig burde være et annet sted, er det vanskelig å lykkes.
Det er viktig å stimulere og kvalitetssikre framveksten av denne typen tiltak. Ikke minst vil det være viktig at skoleeiernivået er involvert i planleggingen av tiltak på en måte som får kommunene til å ta dette i bruk for også å utvikle den generelle kvaliteten på læringsmiljøet i skolene.
Referanse
Sørlie, M.-A. (1991). Alternative skoler. Lokale kompetansesentra for utsatt ungdom. En utredning om alternative opplæringstiltak i Norge. Oslo: Barnevernets utviklingssenter.
