Rennesøy-skatten og tolkningen av folkevandringstidens gullbrakteater

Av professor i arkeologi Sigmund Oehrl ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Publisert Sist oppdatert

Gullskatten
Hele gullskatten metalldetektorist Erlend Bore fant på Rennesøy i august. Et så omfattende gullfunn med brakteater har ikke blitt gjort i Norge siden 1800-tallet. Foto: Annette Græsli Øvrelid, Arkeologisk museum, UiS.

I august 2023 gjorde Erlend Bore, medlem i Sør-Rogaland metallsøkerklubb, sitt livs funn på øya Rennesøy, nord for Stavanger. Bore kjøpte sin første metalldetektor før sommeren og begynte sin nye hobby med intet mindre enn en sensasjon. Funnet skapte en verdensomspennende medieoppmerksomhet, som ingen funn ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger har fått før.  “Århundrets gullfunn i Norge” består av ni myntlignende gullanheng, såkalte gullbrakteater, i tillegg til ti gullperler og tre fragmenter av massivt ringgull, som alle ble funnet i én jordklump, noe som sannsynligvis betyr at disse gjenstandene ble lagt ned sammen i en slags pung (figur 1).

Gullskatten fra Rennesøy, bilde tatt av Erlend Bore
Figur 1. Gullskatten like etter at Erlend Bore fant den med metallsøkeren. Funnet bestod av ni gullbrakteater, ti gullperler og tre fragmenter av ringgull. Foto: Erlend Bore.

Et så omfattende gullfunn (totalvekt 118,2 g) med brakteater har ikke blitt gjort i Norge siden 1800-tallet, og det er også svært uvanlig i skandinavisk sammenheng. Funnet ble gjort på privat grunn med godkjenning fra grunneier, og umiddelbart innlevert til fylkeskommunen, alt i henhold til Kulturminneloven. En arkeologisk undersøkelse av området, utført av Rogaland fylkeskommune og Arkeologisk museum, like etter at funnet var rapportert inn, resulterte ikke i flere gullfunn eller andre tydelige observasjoner.

Hva er gullbrakteater?

Gullbrakteater fra folkevandringstiden er myntlignende smykker med hempe, som ble båret rundt halsen. De består av en veldig tynn gullplate (av latin bractea ʻtynn metallplateʼ), med motiv kun på en side. Bildemotivene, ofte med innskrifter, ble preget inn med et stempel (en såkalt matrise), som gav et negativt avtrykk på brakteatens bakside. Stemplene kunne brukes flere ganger, og derfor forekommer det helt like brakteater, som i funnet på Rennesøy, der det er hele ni stempelidentiske bilder – et uvanlig høyt antall.

Figur 2
Figur 2. Gullmedaljong Konstantin den Store (306–337).

Gullbrakteatene ble sannsynligvis brukt som amuletter, det vil si som magisk beskyttelse for bæreren. Dette indikeres av de mange symbolene (virvel, kors, hakekors osv.) og av runeinnskrifter med magiske formler. Spesielt ofte forekommer formelordene alu ʻavvergingʼ og laukaR ʻløkʼ (magisk legeplante). Den magiske effekten slike amuletter har kommer tydelig fram på en brakteat fra Køge på Sjælland (IK 98) hvor det står ʻJeg heter Hærens Høye, Den Farekyndige/Fartkyndige, jeg gir lykke’.

Motivene på brakteatene går tilbake til romerske gullmynter (såkalte solidi) og gullmedaljonger. Disse ble først imitert i Norden, men etter hvert modifisert og endret på grunn av nordisk smak, stil og religiøse forestillinger.

Figur 3
Figur 3. IK 62 Gerete-C.

Folkevandringstidens gullbrakteater kan deles inn i fem hovedtyper, navngitt A-D og F (se oversikt nedenfor). A-brakteater viser en mannlig byste i profil. Her er det romerske forbildet keiserbysten med diadem og smykker, fortsatt lett å kjenne igjen. B-brakteatene viser en eller flere menneskefigurer. De romerske forbildene for denne typen viser for eksempel keiseren ved siden av seiersgudinnen Victoria og krigsguden Mars Ultor. C-brakteatene viser ett menneskehode sammen med en hest, og er inspirert av gullmedaljonger fra Konstantin den stores tid (figur 2–3). D- og F-brakteatene viser ulike stiliserte dyr: slangeaktige vesener med innslag av rovfugler eller obskure firbente dyr utformet i germansk dyrestil I. Rennesøybrakteatene er D-brakteater. 

Info A
Oversikt over de fem hovedtypene av gullbrakteater fra folkevandringstid.

Brakteater blir ofte funnet som depotfunn, iblant sammen med andre gjenstander. Ofte blir de funnet i nærheten av de overregionale politiske og religiøse sentralplassene, som for eksempel Gudme i Danmark eller Uppåkra i Sverige. Det er sannsynligvis også her de har blitt utformet og produsert. Det er sjelden vi finner brakteater i graver, men i så tilfelle er det vanligvis i kvinnegraver. Omtrent 1170 brakteater fra 725 ulike stempler er kjent i dag, hovedsakelig fra Sør-Skandinavia (figur 4).

Figur 4
Figur 4. Fordeling av folkevandringstidens gullbrakteater etter type (ZBSA Schleswig).

Nesten halvparten er fra Danmark, omtrent 230 fra Sverige og ca. 200 fra Norge. Andre funn kommer hovedsakelig fra Nord-Tyskland, England og Øst-Europa. 

Brakteatene dateres til perioden 450 til 550 e.Kr. Da slutter produksjonen ganske plutselig, og brakteatene blir gjemt i jorden eller ofres til gudene. Deponeringen har sannsynligvis å gjøre med den klimatiske katastrofen som vi kaller “senantikkens lille istid”, som rammet Skandinavia på denne tiden. Klimaforverring og uår som følge av vulkanutbrudd påvirket hele Europa. Pandemien kjent som den “Justinianske pesten” herjet på samme tid. Den spredte seg fra Middelhavet til Sentral-Europa, og trolig videre nordover. Antikkens litterære kilder sammen med vitenskapelige metoder gir oss et bilde av disse katastrofene. Nedgangstiden kan også spores i det arkeologiske materialet – de mange forlatte gårdene i Rogaland fra denne tiden kan tyde på at krisen rammet særlig hardt her.  

Mange gullgjenstander ble gjemt i jorden akkurat mot midten av 500-tallet. Enten ønsket folk å gjemme bort verdisaker i en slik dramatisk tid, eller så ønsket de å gi det mest kostbare de eide som et offer til gudene for å dempe deres vrede. Folkevandringstiden i Skandinavia kalles også “gullalderen”, da store mengder romersk gull strømmet nordover. Denne epoken med rikdom og innovasjon endte på en dramatisk og forferdelig måte. 

Død og oppstandelse – Gullbrakteatenes ikonografi (etter historikeren Karl Hauck)

For å forstå dyret på Rennesøy-brakteatene må vi se nærmere på brakteatenes billedspråk. Det finnes flere ulike tolkningsforslag på menneske- og dyrefigurene på brakteatene. De har blitt assosiert med den norrøne mytologien, med senantikkens Mithras-kult, keltiske tradisjoner, offerritualer og germanske herskere. Det mest omfattende og velbegrunnede tolkningsforslaget, som inkluderer alle typer brakteater, er gjort av historikeren Karl Hauck (1916–2007), som har forsket på emnet i over 30 år. Noen av hans tolkninger har blitt kritisert, men hans grunnleggende observasjoner og hovedtolkninger anses som overbevisende og veletablerte. Den videre teksten tar utgangspunkt i disse tolkningene for å forstå betydningen av de nye brakteatene fra Rennesøy. 

Haucks teori er at bildene på de små brakteatene representerer norrøne myter i en ekstremt forkortet form, som et kodesystem. I noen tilfeller er dette åpenbart, selv om det er mer enn 500 år mellom brakteatene og de nedskrevne mytene. På en B-brakteat fra Trollhättan i Sverige ser vi for eksempel guden Tyr som legger hånden i Fenrisulvens munn. En A-brakteat fra Lyngby i Danmark viser Midgardsormen som biter seg selv i halen (figur 5–6).

I tillegg refererer noen runeinnskrifter på brakteatene antagelig til guden Odin/Wodan. De nevner en rekke poetiske navn, som minner om Odins tilnavn i skaldediktningen – for eksempel GlīaugiR ʻGlansøyeʼ, HōuaR ʻDen Høyeʼ, FakaR ʻHorseʼ eller de allerede nevnte navnene Hariūha ʻHærens Høyeʼ og Farawīsa ʻDen Fartkyndigeʼ. Innskriften på den nye C-brakteaten fra Vindelev i Danmark (IK 738), som også har fått mye oppmerksomhet i pressen det siste året, inneholder sannsynligvis gudens navn Wodan. 

Karl Hauck mener at gullbrakteatenes ikonografi kretser nettopp rundt guden Odin/Wodan og hans sønn Balder. Balders dramatiske død, samt hans tilbakekomst, muliggjort av farens makt til å overvinne døden, sto i sentrum for brakteatenes ikonografi og folkevandringstidens nordiske religion. 

Figur 5

Figur 5. IK 190 Trollhättan-B.

Figur 6

Figur 6. IK 297 Lyngby-A.

Figur 7

Figur 7. Fuglsang/Sorte Muld II-B.

Figur 8

Figur 8. IK 165 Skovsborg-B.

Spesielt viktig i denne sammenheng er en variant av B-brakteatene, de såkalte ʻtre-guder-brakteateneʼ. De viser en sentral figur flankert av to andre figurer. Den ene bærer en grantre-lignende gren på skulderen eller holder den i hånden. Denne grenen er noen ganger i kroppen på den sentrale figuren, mens en av de andre figurene kaster pilelignende prosjektiler mot samme figur (figur 7). Motivet kan leses som guden Balder, som (ifølge Snorri Sturlusons Edda fra omtrent 1220) ble drept av en misteltein under et skytespill. I dette skytespillet kaster gudene forskjellige missiler mot Balder for å beundre hans usårbarhet og hylle ham. Den onde guden Loki lurer imidlertid en av gudene til å skyte med en misteltein – den eneste gjenstanden i verden som kan skade Balder. Odins sønn dør, noe som varsler verdens undergang. Men etter verdens fall vil en ny verden oppstå og Balder vil reise seg og komme tilbake – som profetien i Edda-diktet Vǫluspá fra omkring år 1000 forteller. Den tredje figuren på tre-guder-brakteatene kan tolkes som Odin, som redder sønnen sin fra dødens demoner og bringer ham tilbake til livet. På en B-brakteat fra Skovsborg i Danmark ser man kanskje en slik demon, fremstilt som en slange som biter Balder i foten – men Odin knuser den med foten sin (figur 8). 

C-brakteatenes menneskehode ved siden av en hest er tolket som et nordisk gudebilde. Hvilken myte er fremstilt her? Resultatet av Karls Haucks omfattende undersøkelse og evaluering er, svært kortfattet: Hesten markeres som skadet og syk ved hjelp av en mengde ikonografiske detaljer og bildekoder. Tungen henger kraftløst ut av munnen, beina er strukket ut og forvridd, hesten ramler eller ligger på bakken (figur 9–10). Det er noe galt med beina og hoven – man ser små torner som sitter fast i foten eller bloddråper som drypper fra hoven (figur 11). Det finnes slanger eller ormer som angriper hoven (figur 12) – i likhet med slangen som biter Balder i foten på ʻtre-guder-brakteateneʼ. Av og til er benet til hesten til og med revet ut (figur 13). Men i tillegg kan vi se at guden og noen mindre dyr, tolket som gudens hjelpere, vender seg mot hesten og hestens ben. Guden berører hesten med hendene og foten (figur 9). Hjelpedyrene slikker hestens syke ben (figur 13–14). Guden puster på hesten, snakker eller hvisker inn i hestens øre (figur 15). 

figur 9 med sirkler

Figur 9. IK 33 British Museum-C. Den røde sirkelen viser tunge som henger ut av hestens munn, den gule markeringen viser forvridde bein og rød markering viser at guden berører hesten med hånd og fot.

Figur 10 med sirkel

Figur 10. IK 164 Skonager-C. Den røde sirkelen viser tunge som henger ut av hestens munn, rød markering viser guden som snakker i hestens øre og den gule markeringen viser hesten som ligger nede.

Figur 11 med sirkel

Figur 11. IK 157 Sievern-C. Rød sirkel viser bloddråper som drypper fra hestens bein.

Figur 13

Figur 12. IK 146 Røgenes-C. Rød sirkel viser avrevet bein.

Figur 12

Figur 13. IK 151 Schonen-C. Rød markering viser orm som biter hestens bein.

Figur 14

Figur 14. IK 146 Røgenes-C. Rød sirkel markerer dyriske hjelpere som slikker beinet til hesten.

Figur 15

Figur 15. IK 116 Lyngby-C. Rød sirkel viser guden som snakker i hestens øre.

Samlet kan disse detaljene i motivet tolkes som gudens helbredelse av en syk hest. En myte med dette innholdet er ikke overlevert i den norrøne litteraturen fra middelalderen. Den er imidlertid å finne i en tysk trollformel, Den andre Merseburg trylleformelen, som på 900-tallet ble nedskrevet, men hvor selve formelen anses å være fra 700-tallet. 

Fol og Wodan dra til skogen. 
Da forstuet Balders hest foten. 
Da talte/sang Sinhtgunt over den sammen med sin søster Sunna. 
Da talte/sang Frija over den sammen med sin søster Folla. 
Da talte/sang Wodan over den, som han utmerket godt kunne: 
“Som bein-vred, som blod-vred, 
som ledd-vred – 
bein til bein, blod til blod,
ledd til ledd – slik skal de sammenføyes!” 

Formelen forteller altså at hesten til Odins/Wodans sønn Balder ramler og skader beinet. Odin er den eneste guden som kan helbrede og redde hesten. Faren helbreder sønnens hest – akkurat som han vil bringe sønnen selv tilbake til livet, som antydet på ʻtre-guder-brakteateneʼ. I Haucks tolkning viser C-Brakteatene, i en ekstremt forkortet form, akkurat denne myten. Han argumenterer for at helbredelsen av den skadede Balder-hesten i folkevandringstiden ble sett som et symbol på fornyelse og oppstandelse og ble preget på gullamulettene for å gi brukeren helse og beskyttelse. 

Fra hester og demoner – tolkning av Rennesøy-motivet 

Hvordan kan dyremotivet på de nye D-brakteatene fra Rennesøy forstås på bakgrunn av de tolkningene som her er presentert? Ifølge Hauck er de beseirede dødsdemonene, i et mangfold av former, ofte revet i stykker eller knyttet i seg selv, hovedmotivet på D-brakteater. De representerer døden som overvinnes av faren Odin, og symboliserer derfor håpet om oppstandelse. Noen ganger ser det imidlertid ut til at det er Balders hest som, i ekstremt stiliserte former, er avbildet på D- og F-brakteatene. 

Akkurat denne hesten, Balders hest, er etter min mening avbildet på alle de ni Rennesøybrakteatene (figur 16). Vi ser et stilisert firbeint dyr med en kropp, hals og langstrakt hode, typisk for folkevandringstidens avbildninger av hester. Forbeina er vridd og peker på en unaturlig måte baklengs. Bakbeina er også vridd og strukket frem over dyrets rygg. Beinstillingen og dyrets nedoverbøyde kroppsposisjon gir inntrykk av et dramatisk fall og skadde ekstremiteter, som på hundrevis av C-brakteater. Tungen som henger ut understreker også dyrets dårlige tilstand, tilsvarende C-brakteatene. Elementet som stikker ut fra dyrets hode kan tolkes som et hesteøre eller en hornpryd, som Balders hest veldig ofte er utstyrt med på C-brakteatene. 

Figur 16 med sirkel
Figur 16. IK 756 Rennesøy-D. Forvridde bein (t.v.) og tunge som henger ut er markert i bildet. Foto: Annette Græsli Øvrelid, UiS.

Etter min mening er det lite som tyder på at denne figuren skal regnes blant “dødsdemonene” og monstrene som hovedsakelig befolker D-brakteatene. Det handler snarere om Balders falne og skadde hest, fremstilt alene, uten Odin; et motiv vi ikke har sett så ofte. Det finnes mindre enn 20 F-brakteater og rundt 25 D-brakteater med et mer eller mindre hestelignende, men svært stilisert, bisart dyr. Rennesøy-brakteatene er spesielle – de viser hesten tydelig, gjenkjennelig og nesten emblematisk utformet. 

Så, selv uten bildet av legeguden Odin/Wodan må hestemotivet ha vært meningsfullt, og regenerasjonstanken bak motivet forståelig. Hestesymbolet inneholder dermed, hvis vi følger Karl Haucks tolkning, lidelse og dødsnød, men samtidig håp om gudens hjelp, helbredelse og nytt liv – akkurat som det kristne korssymbolet, som spredde seg i Romerriket på akkurat denne tiden. Antagelig var de nordiske religiøse elitene i folkevandringstiden under et visst konkurransepress, ettersom oppstandelseskulter ble stadig mer populære i Romerriket og i den romerske hæren. Det gjaldt for eksempel Mithras-kulten, Isis-kulten og ikke minst Kristus-kulten. For å holde tritt med dette plasserte den religiøse eliten i Skandinavia myten om helbredelsen av hesten og Odin som lege i sentrum av sin mytologi, og i sentrum av brakteat-ikonografien. Den kristne innflytelsen i denne prosessen kan også sees i form av kristne symboler på brakteatene. På en C-brakteat fra Dybäck i Sverige for eksempel, ruver korset nesten som en nimbus (helgenglorie) over hodet til Balder-hesten (figur 17). D-brakteatene fra Söderby i Sverige viser til og med et gresk kors som hovedmotiv, sammen med slangehoder (figur 18). 

Figur 17

Figur 17. IK 235 Dybäck-C.

Figur 18

Figur 18. IK 522 Söderby-D.

Figur 19

Figur 19. IK 474 Norheim-D.

Figur 20

Figur 20. IK 503 Selvik-D.

På en måte er hele historien bak brakteatene en parallell til den kristne myten. Guds sønn (eller hesten hans i hans sted) blir skadet og dør, men faren helbreder ham og vekker ham til live igjen. Troen på denne myten gir menneskene håp og beskyttelse, noe de bærer på kroppen i form av kjernesymboler (her hesten, der korset) på amuletter. Etter min mening er de nye brakteatene med hesten fra Rennesøy et fantastisk vitne om akkurat dette: Den sentrale betydningen av oppstandelsestanken i folkevandringstidens nordiske religion. 

Rennesøy-brakteatene i skandinavisk sammenheng 

Når det gjelder den stilistiske utførelsen av dyremotivet, ser man klare paralleller til en liten gruppe D-brakteater som vi kaller D2. Utbredelsesområdet av D2 er Sør-Vestlandet og det østlige Østlandet med funn fra tilgrensende svenske områder. Et av de fineste eksemplarene kommer fra Norheim på Jæren, og en svært forenklet versjon finnes på en brakteat fra Selvik i Suldal (figur 19–20). For gruppe D2 antas det en produksjon på Østlandet eller i Sverige, siden de fleste eksemplarene av høyere kvalitet kommer derfra. Ettersom den nye Rennesøy-hesten nå er den tydeligste og mest detaljrike innen D2-gruppen, er det imidlertid sannsynlig at de andre bygger på denne, og at Rogaland er utgangspunktet for denne brakteatgruppen. Dette understreker at det fantes en sentralplass i Rogaland med et spesialisert verksted for brakteatproduksjon. En slik overregional sentralplass med politisk og religiøs kontrollfunksjon, kan ha ligget på Madla eller Hauge.  

figur 21
Figur 21. En rekonstruksjon laget av arkeolog Theo G. Bell. Brakteat-Collier IK 756 Rennesøy-D. Foto: Annette Græsli Øvrelid, UiS.

En serie på ikke mindre enn ni identisk pregete brakteater, som dem fra Rennesøy, er ganske uvanlig, og kan allerede tyde på en lokal produksjon. Kombinasjonen med de ni brakteatene og de ti gullperlene er også spesiell og viser at det dreier seg om ett halskjede, et collier (fig. 21). Brakteatene og perlene visere tegn på lett slitasje, noe som betyr at dette halskjedet har vært i bruk, og at objektene sannsynligvis var tredd på en snor. En svært mektig person, sannsynligvis en kvinne (en høvding eller prestinne?), må ha båret dette ekstremt verdifulle og eksklusive smykket. Vi kjenner til slike brakteatcollierer fra andre skandinaviske funnsteder, men det er ganske sjeldent. Halskjedet fra Madla, bestående av 14 brakteater og fem gullperler, som ble funnet i 1868, bør selvfølgelig nevnes her. I tillegg til de ti gullperlene i Rennesøy-skatten, ble ytterligere ni gullperler av samme type brukt som hemper på brakteatene, noe som er ganske unikt. Gullperler av denne spesielle typen er hittil bare funnet noen få steder, blant annet på Joa på Sola og Madla i Stavanger. Disse tekniske detaljene tyder også på at Rennesøy-brakteatene, og dermed gruppe D2, ble produsert i Rogaland, sannsynligvis Stavanger-regionen. 

Det finnes påfallende mange D-brakteater fra (Sørvest-)Norge (figur 4). At de norske D-brakteatene i tillegg til ulike udyr – dødsdemoner som truer Balder eller hesten hans – også avbilder selve hesten, bekreftes på en glimrende måte av det nye funnet fra Rennesøy. Dette aspektet av folkevandringstidens religion, hesten og dens konfrontasjon med dødsriket, ser ut til å ha vært et sentralt element for den religiøse eliten i Norge, som sto bak et sentralt produksjonssted i vår region. 

Utvalgt litteratur

Morten Axboe, Amulet Pendants and a Darkened Sun. On the function of the gold bracteates and a possible motivation for the large gold hoards. In: Bente Magnus (ed.), Roman Gold and the Development of the Early Germanic Kingdoms (Stockholm 2001), pp. 119–136. 

Morten Axboe, Brakteatstudier. Nordiske fortidsminder 25 (København 2007). 

Morten Axboe / Wilhelm Heizmann (ed.), Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit – Auswertung und Neufunde. Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 40 (Berlin, New York 2011). [med engelske sammenfatninger av alle kapitler] 

Wilhelm Heizmann, Gold, Macht, Kult. Karl Haucks Studien zur Ikonologie der Goldbrakteaten. Frühmittelalterliche Studien 41, 2007, pp. 11–23. 

Wilhelm Heizmann, Die Bilderwelt der völkerwanderungszeitlichen Goldbrakteaten als religionsgeschichtliche Quelle. In: Heinrich Beck / Dieter Geuenich / Heiko Steuer (ed.), Altertumskunde – Altertumswissenschaft – Kulturwissenschaft. Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 77 (Berlin, Boston 2012), pp. 689–736. 

Fakta: Forskning på brakteater

• Den grunnleggende utgaven, den ikonografiske katalogen, ble utgitt av Karl Hauck: 

Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit. Ikonographischer Katalog 1–3. Münstersche Mittelalter Schriften 24, 1,1-3,2 (München 1985–1989). 

• Hver gullbrakteat i den ikonografiske katalogen har et unikt identifikasjonsnummer med forkortelsen IK. Hvert nytt funn blir tildelt et IK-nummer. Brakteater blir merket med IK-nummer, funnsted og type. Det nye funnet er derfor: IK 756 Rennesøy-D. 

• Karl Haucks publikasjoner om tolkningen (“Zur Ikonologie der Goldbrakteaten” 1–64) er samlet på hjemmesiden til Universitetet i Münster

• For tiden består det internasjonale “brakteat-teamet”, som fortsetter Haucks forskning, av følgende forskere: 

Dr. Morten Axboe (Køpenhavn), Prof. Wilhelm Heizmann (München), Prof. Alexandra Pesch (Schleswig/Kiel), Dr. Charlotte Behr (Roehampton), Prof. Sigmund Oehrl (Stavanger) 

• En fritt tilgjengelig online-database med informasjon om alle kjente gullbrakteater er under utvikling og skal etter planen være online i 2024.