Borghild Erfjord var ferdig utdannet barnehagelærer våren 2021 og startet som pedagogisk leder samme høst. Formingen av profesjonsidentiteten hennes som barnehagelærer er kommet godt i gang, men ikke ferdig. Det er akkurat slik det skal være.
Hun er tilbake på Sola-seminaret for andre gang. I fjor hadde hun et knapt års profesjonserfaring å fortelle fra, nå kan hun plusse på med et år til.
‒ Hvordan går det med formingen av profesjonsidentiteten din? lurer Inger Benny Espedal Tungland.
‒ Det spurte du meg om i fjor også, sier Borghild Erfjord med et lurt smil. Hun og Inger Benny Espedal Tungland, førstelektor i pedagogikk ved Institutt for barnehagelærerutdanning, har inntatt hver sin stol på scenen foran de nytilsatte barnehagelærerne som sammen med veiledere, barnehagestyrere og -eiere fyller konferansesalen på Sola Strand Hotel. De snakker om det å gå fra studenttilværelse og ut i arbeidslivet. Den store overgangen.
‒ Det har skjedd ting det siste året, det er hele tiden en utvikling. Men da du spurte meg i fjor om dette med profesjonsutviklingen min og hvordan det går, kjente jeg at det ikke var på plass. Det er det ikke nå heller, så det betyr jo at det tar mer enn halvannet år. Samtidig kjenner jeg at det er en utvikling, og at jeg har en annen ro med det nå, enn det jeg hadde i starten. Så det er kanskje nettopp i denne roen profesjonsidentiteten min utvikler seg, og fortsetter å utvikle seg, sier Erfjord.
Hun forteller at hun har et slags utenfrablikk på seg selv som barnehagepedagog, og at det er krevende. At hun tenker mye på både profesjonsspråk og profesjonsidentitet.
‒ Det er egentlig naturlig, for vi som er nye kommer jo rett fra studiene. Her er det jo veldig forskjellig fra barnehage til barnehage, men generelt er det sånn at nivået og bevisstheten rundt profesjonsspråket er svært høyt når vi kommer ut i arbeidslivet, og så daler det. Her kan vi som er nytilsatte være med og ta ansvar for å holde nivået og bevisstheten rundt profesjonsspråket oppe, påpeker Erfjord.
Borghild Erfjord er pedagogisk leder i Randaberg kommune. I denne kommunen går veiledningsopplegget for nytilsatte barnehagelærere over tre år. Det første året med jevnlige samtaler en til en med veileder, de to neste i grupper med andre nytilsatte.
‒ Jeg har vært glad for denne ordningen, for det første året var det mye emosjoner, og det var godt å være alene med veilederen da. I starten kunne jeg ha et bredt spekter av følelser i løpet av ei uke, og jeg hadde et større behov for bekreftelse utenfra. Det har jeg ikke så mye av nå, forteller Erfjord.
Jeg har vært glad for denne ordningen, for det første året var det mye emosjoner, og det var godt å være alene med veilederen da. I starten kunne jeg ha et bredt spekter av følelser i løpet av ei uke, og jeg hadde et større behov for bekreftelse utenfra. Det har jeg ikke så mye av nå.
Hva har dere oppe i veiledningen?
‒ I fjor snakket vi mer om alle emosjonene som endrer seg fra dag til dag, i år greier vi å se at det faktisk stabiliserer seg, ting går tross alt fint, det ordner seg, sier Erfjord.
Hva gjør at det ordner seg?
-Man begynner å forstå hvordan organisasjonen fungerer, har vært gjennom et årshjul med de satte aktivitetene og markeringene som kommer hvert år, foreldresamtaler- og møter, mulige henvisninger, årstidsmarkeringer. Det ligger en trygging i det å ha vært gjennom alt sammen en gang, sier Erfjord.
I utdanningen snakker vi gjerne om at studenter skal lære å bli barnehagelærer, men i arbeidslivet skal du være barnehagelærer, hva tenker du om denne overgangen? Spør Tungland.
‒Jeg tenker at det kan oppleves ulikt for dem som har tatt utdannelsen på heltid og de som har gått deltid. For heltidsstudentene er det litt mer sånn «Bang! Rett ut». For deltidsstudentene har det nok kanskje vært en mer glidende overgang. Man kan kanskje utfordres da også, ved at man har høyere forventing til hvordan livet etter endt utdanning skal bli, eller kjenne på utfordringer knyttet til rollebytte fra assistent til pedagogisk leder, for eksempel, dersom man har vært i jobb før og underveis i utdanningen, og fortsetter i samme barnehage, men i ny rolle, med de samme kollegene, etter utdanningen. Samtidig tror jeg akkurat det vil være veldig individuelt hvordan denne overgangen oppleves. Det handler mye om hvilken synlighet du har hatt før du var ferdig utdannet også. Dersom du har turt å ta plass underveis i utdanningen, som assistent, tror jeg du kommer veldig greit inn i det å være ped.-leder også, sier Erfjord.
Når det gjelder dette med å skape god overgang og god start, holder Erfjord fram fadderordningen som viktig. Hun har tro på det å ha en person på arbeidsplassen som passer litt ekstra på, hjelper den som er ny inn i både det faglige og det sosiale fellesskapet.
Hva opplever du som god veiledning?
‒ At det kjennes som en boost. Som en selvtillitsboost. Når veiledningen kanskje enten gjør at du får noen nye verktøy, eller at du får et nytt syn på ting, eller en klapp på skulderen ut fra det du bidrar med på arbeidsplassen.
Kollegene dine har mye erfaring og kunnskap, men de trenger også ditt nye blikk, hvilke erfaringer har du rundt det å bli anerkjent og inkludert?
‒ Gode. Jeg har absolutt erfaring med det. Vi som er nye skal absolutt være ydmyke og ha respekt for den eksisterende praksisen, men vi må være tydelige på at vi ferske har noe å bidra med, også. Og for å få anerkjennelse for at vi har det, må vi også tørre å vise det. Vi trenger å ha litt guts på vegne av det vi har med oss fra utdannelsen, mener Erfjord.
Tekst og foto: Kristin Vestrheim Cranner.
