Bok: Stemmer i mobbesaker

Publisert første gang 24.09.2018

Denne bokomtalen presenterer noe av innholdet i boka Stemmer i mobbesaker (2018). Boka diskuterer resultatene fra forskningsprosjektet Stigma (2015-2018).

Utdrag av boka Stemmer i mobbesaker:

Martin ble mobbet. På skolen ble han raskt sett på som «annerledes», og noen så det som sin oppgave å stadig minne ham på det. På noen måter var han nok annerledes: Han skilte seg ut ved skolestart fordi han var liten av vekst, og fordi han hadde et lite fysisk handikap – han var blind på det ene øyet. Noen syntes han snakket litt rart; han brukte ord som de andre ikke brukte. Ikke fordi han ikke kunne snakke ordentlig – tvert imot. Han var en gløgg liten gutt med stort ordforråd, oppvakt og lærenem, og han tok ting lett og fort. De voksne – barnehage og PPT fant ut at han var klar for skolen ett år før tiden, og slik ble det.

Han var kanskje klar for skolen. Men var skolen klar for han? Mobbemarerittet varte i 6 år, fra 1. – 6. klasse, da han ba om å bli flyttet ned et klassetrinn, bort fra mobbingen. Så gikk det greit – lenge. Helt til traumene overmannet han og fortiden innhentet ham.

Slik begynner kapittel 2 i boka Stemmer i mobbesaker. Nina Lewin presenterer gjennom kapitlet "Høyesteretts stemme om mobbing i skolen" en sann historie om en liten gutt. Hans opplevelser i barndommen har gitt varige konsekvenser langt inn i voksenlivet. I dag er Martin en mann i trettiårene. Han står utenfor arbeidslivet og har omfattende helseplager. I 2012 ble hans sak historisk ved at Høyesterett dømte en norsk kommune til å betale erstatning for de skader Martin pådro seg som følge av at de voksne ikke hadde gitt han den omsorgen og beskyttelsen han hadde krav på mens han gikk på barneskolen. Historien har flere budskap; om barn og unges rettigheter, om skolens ansvar, behov for omsorg og beskyttelse, om sårbarhet, om de alvorlige konsekvensene av mobbing og om viktigheten av å ta i bruk eksisterende kunnskap.

Stigma-prosjektet

De fleste av bokas artikler belyser ulike aktørers handlinger, samspill og ansvar i saker som handler om mobbing. Ulike aktører gir sine perspektiv på mobbing gjennom intervju og dokumentanalyse. Elever som har blitt utsatt for mobbing, foreldre, skoleledere, skoleeier og jurist er intervjuet og får vist sine erfaringer. Men også lovverk, barnekonvensjonens betydning, aktivitetsplikten og PPTs rolle i mobbesaker undersøkes og diskuteres. De 14 forfatterne av artiklene i boka har alle deltatt i forskningsprosjektet Stigma som startet i 2014, og her formidler de resultatene og erfaringene derfra gjennom å vise hvordan de enkelte involverte i slike alvorlige saker tenker og reflekterer om sin rolle. Stigma-prosjektet har sin forankring i Læringsmiljøprosjektet som Læringsmiljøsenteret på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet gjennomfører i skoler over hele landet. Forskningsprosjektet Stigma ønsket å få fram kompleksiteten som mobbesaker består av, og å gjøre det lettere å forbygge mobbing. Forskningsprosjektet bestod av tre delprosjekter og forskerne ønsket å belyse:

1. Kompleksiteten i mobbesaker, den dypere kunnskapen om dynamikken når en mobbesak er etablert. Intervju med ulike aktører i en mobbesak er gjennomført med spørsmål som: Når startet mobbingen? Hvordan startet det? Hvordan utviklet det seg? Opplever alle parter i saken at det dreier seg om mobbing?
2. Historikken i mobbesaker. Hvorfor drar noen mobbesaker ut i tid, og vedvarer over flere år? Her er rektorer intervjuet og evt. enkeltvedtak og andre dokumenter i sakene er gjennomgått.
3. Læreres perspektiver på sosial interaksjon i klasserommet i et internasjonalt perspektiv. Lærere i Hongkong, Fastlands-Kina og Norge er intervjuet om forståelsen av noen korte filmer som viser sosialt samspill mellom elever, og mellom elever og lærere, i klasserommet. Hensikten er å forstå i hvilken grad de ulike kulturene har betydning for tolkningen av sosiale interaksjoner i skolen. Denne siste studien er ikke med i boken.

Målet med å utgi resultatene fra prosjektet i bokform er å gi ansatte i skolen, studenter og også forskere bidrag til en bredere forståelse av fenomenet mobbing, og å undersøke hvordan ulike aktører og systemer rundt en person som utsettes for mobbing kan påvirke arbeidet med mobbesaker. Forslag til hvordan det kan utvikles modeller for å løse mobbesaker er en annen viktig målsetting for boka. Derfor gis det en gjennomgang av hensiktsmessige tiltak på både individ-, klasse-, og skolenivå. Vi har valgt å gi to av kapitlene i boka oppmerksomhet i denne nettartikkelen: 

• Kapittel 2: Høyesteretts stemme om mobbing i skolen, skrevet av Nina Lewin
• Kapittel 8: Type I og Type II – skoler: Problemløsing i mobbesaker, skrevet av Erling Roland 

Ta kunnskapen i bruk!

Det går kanskje ikke an å sammenligne arbeidet på sykehus med arbeidet på en skole. Det er likevel viktig å påpeke betydningen av at helsepersonell arbeider forskningsbasert, og at det ikke er overlatt til den enkelte lege eller sykepleier hvordan arbeidet skal utføres. Som pasienter føler vi det tryggere, og vil få den beste behandlingen dersom de ansatte på sykehuset utfører arbeidet basert på kunnskap utviklet gjennom forskning.

I motsetning til et sykdomsforløp, er mobbing et svært sammensatt sosialt fenomen. Det vil alltid være ulike aktører, ulike perspektiver og ulike stemmer i mobbesaker, som påvirker situasjonen. Sannheten om hva som egentlig foregår blir relativ, og avhengig av øyet som ser. Det gjelder også for de voksne på skolen som skal håndtere mobbingen. Som lærer eller rektor kan det være krevende å få oversikt over hvem som gjør hva, og hva som egentlig foregår mellom elever og hvordan de ulike voksne også påvirker dette samspillet. Derfor er det avgjørende at de som jobber på skolen er spesielt godt trent i nettopp det å se – de må vite hva de skal se etter og hvordan de kan få øye på det. Når de oppdager krenkelser og mobbing må de ansatte på skolen ha kunnskaper og ferdigheter i hva de skal gjøre for å stoppe det. De må handle raskt og riktig! Konsekvensene av å handle feil, kan i verste fall medføre like fatale konsekvenser som å bli feilbehandlet på et sykehus.

På skoler der de ansatte har et aktivt og oppsøkende forhold til forskningsbasert kunnskap, har en kultur for å samarbeide og jevnlig trener på å omsette ny kunnskap til pedagogisk praksis vil ha gode sjanser for å lykkes bedre med å forebygge og stoppe mobbing. Slike skoler kjennetegnes av ledere som stimulerer og legger til rette for at de ansatte holder seg faglig oppdatert og reflekterer over sin egen og skolens praksis.  Skoleledere som er opptatt av å redusere forekomsten av mobbing sørger for at tilegnelsen av forskningsbaserte kunnskaper og ferdigheter forblir i organisasjonen ved å nedfelle dette i skolens handlingsplaner og rutiner.  

Kunnskap om hva som skal til for å forebygge og stoppe mobbing finnes.

Hva er forskningsbaserte tiltak mot mobbing?

Erling Roland har undersøkt om det finnes noen typiske trekk ved skoler som klarer eller ikke klarer å løse mobbesaker. Han beskriver dette i kapittel 8 som skoler av Type I og Type II, inspirert av teori om typologier, utviklet innenfor sosiologi. Type I er skoler som strever med å løse mobbesaker, mens Type II er skoler som håndterer mobbing godt. Det er hensiktsmessig at skoler organiserer arbeidet sitt i ulike trinn eller faser når mobbing skal håndteres. Det bidrar til systematikk, oversikt og framdrift i saksgangen. Erling Roland har valgt å beskrive de ulike fasene i mobbesaker slik; Indikasjon, Dokumentasjon, Intervensjon og Etterspill. Dette sammenfaller godt med prinsippene som ligger til grunn for det som andre beskriver som handlingsløypa (Moen, 2014). Roland har sett på hvordan skoler av Type I og Type II er typiske i måten de arbeider på innenfor de ulike fasene.

Indikasjon på mobbing

Indikasjon dreier seg om hvordan skolen fanger opp mistanke eller kunnskap om mobbing. Et typisk trekk ved Type I skoler, er at det nesten alltid er den utsatte eleven eller elevens foreldre som varsler skolen om mobbingen. Det andre typiske trekket ved Type I skolene er at de er unnvikende i måten å respondere på overfor eleven eller elevens foreldre.

I kontrast til dette er det et typisk trekk ved Type II skoler at skolen avdekker kunnskap eller mistanke om mobbing på varierte måter. Det kan for eksempel skje at skolen selv får en indikasjon gjennom rutinemessige undersøkelser, at ansatte oppdager eller at medelever sier fra. En slik variasjon i måten skolen avdekker mistanke om mobbing på, vitner om en skole som er framoverlent og proaktiv i arbeidet mot mobbing. Ved Type II skoler er det legitimt og ønskelig at det varsles ved mistanke om mobbing. Det typiske trekket ved Type II skole er videre at skolen responderer ivaretakende overfor elever og foreldre. Ivaretakelse i første fase av en mobbesak, kan være første skritt i en rehabiliterende prosess for involverte aktører.

Dokumentasjon og undersøkelser

Dokumentasjon av mobbesaker dreier seg om hvordan skoler undersøker en sak etter at de har fått en indikasjon. Hva skolen finner ut gjennom sine undersøkelser, og dokumenterer dette, danner grunnlaget for skolens intervensjon. Et typisk trekk ved Type I skoler er at skolens undersøkelsesarbeid er tilfeldig og preget av lite systematikk. Skolens grunnlag for å intervenere mot mobbing, baseres ofte på en tilståelse fra de elevene som antas å stå bak mobbingen. En slik tilståelse kommer sjelden, og skolens intervensjon uteblir, eller bærer preg av en rekke forsøk på forhandling og megling mellom elever.

Ved Type II skoler er det typisk trekk at skolen har et repertoar av metoder for å undersøke en sak, og at det er planlagt og systematisk hvordan skolen benytter disse metodene. Det kan for eksempel være kombinasjoner av spørreundersøkelser i klassen, elevsamtaler og observasjoner av samspill mellom elever i ulike sammenhenger. Ved Type II skoler er det typisk at skolen sammenfatter og dokumenterer resultater av sitt undersøkelsesarbeid, og at dette utgjør grunnlaget for skolens intervensjon. Det grundige undersøkelsesarbeidet som Type II skoler gjennomfører, bidrar til at skolen har et solid grunnlag for å iverksette tiltak. Skolen er ikke avhengig av tilståelser fra elever, men baserer intervensjon på innsamlede data.

Intervensjon

Intervensjonsfasen beskriver den delen av en sak der skolen iverksetter tiltak for å stoppe mobbingen. Ved Type I skoler oppstår følgefeil av skolens håndtering i de to første fasene, hovedsakelig som følge av at indikasjonen på at mobbing foregår kommer utelukkende fra den utsatte eleven selv, og at skolens egne undersøkelser er mangelfulle. Skoletype I står svært ustøtt når tiltak skal iverksettes. Intervensjonen bærer ofte preg av en rekke forhandlingsforsøk mellom elever.

Ved Type II skoler ligger skolens egne undersøkelser til grunn når skolen intervenerer. Basert på fyldig dokumentasjon av samspill mellom elever, kan skoletype II med rimelig sikkerhet vite om det foregår mobbing og hvilke elever som er involvert. Skolen står støtt i møte med elever og foreldre.

Etterspill

Etterspill er fasen etter at skolen har iverksatt tiltak mot mobbing. Skoletype I fortsetter å akkumulere følgefeil. Tiltak i form av forhandlinger fører sjelden fram i mobbesaker, og situasjonen forverres. Relasjonene mellom elever, mellom lærere og elever og mellom skole og hjem blir som regel vonde og konfliktfylte, og den utsatte eleven og vedkommende familie blir som regel stigmatisert både i skolen og lokalmiljøet.

Ved skoletype II vil skolens håndtering av saken i de foregående fasene føre til at elever og foreldre føler seg ivaretatt. Selv om en intervensjon mot mobbing alltid vil utfordre relasjonene mellom involverte parter, vil det ved skoletype II være økt sannsynlighet og godt grunnlag for et videre samarbeid og en rehabiliterende prosess. Et viktig prinsipp som synes å være gjennomgående ved skoletype II er ivaretakelse av involverte elever og foreldre. Alle aktører i en mobbesak er potensielt sårbare, og det er grunnen til at skolen må trå varsomt men målrettet fram i håndteringen. Prinsippet om ivaretakelse ligger også til grunn for det grundige undersøkelsesarbeidet som skoletype II gjennomfører. Skoletype II overlater ikke til elever eller foreldre å avgjøre hva skolen skal gjøre i en sak.

Typiske trekk ved skoletype I og II:

Fase	Type I	Type II
Indikasjon: Varslere Skolens respons	Den utsatte Unnvikende	Variert Ivaretakende
Dokumentasjon: Undersøkelser Grunnlag for intervensjon	Ad hoc Anklage/tilståelse	Systematisk Skolens dokumentasjon
Intervensjon: De som mobber Mobbeutsatt Foreldre	Forhandling/megling Forhandling/megling Forhandling/megling	Krav/forventninger Støtte Samarbeid
Etterspill: Relasjoner Konsekvenser	Konflikter Stigmatisering	Samarbeid Rehabilitering

Hva kan skolene gjøre?

Kunnskap om hva som skal til for å forebygge og stoppe mobbing finnes. Skolene må ta kunnskapen i bruk, og trene på ferdigheter i å avdekke og stoppe mobbing slik som beskrevet gjennom skoletype II.

Mange tar til orde for å hevde at mobbing er et samfunnsproblem og at skolene ikke kan bekjempe dette alene. Det er nok ingen som er uenig i det. Likevel kan og bør skolen være en sterk motvekt til de ekskluderende og stigmatiserende prosessene som foregår i et samfunn og i et lokalmiljø. Det er flere årsaker til det. En av dem er at alle barn har plikt til å gå på skolen. Da må det være trygt å være der. En annen årsak er at skolen er en allarena som er svært viktig i lokalsamfunnet. Det betyr noe for folk flest hvilken standard som gjelder på skolen, det siver ut i lokalmiljøet. Skolen er i posisjon til å nå alle foreldre og til å samarbeide med lokale lag og foreninger. Den muligheten må skolen utnytte. Tradisjonelle og sosiale media blir ofte trukket fram som sterke og negative krefter, der barn og unge lærer mobbeatferd. Det forekommer, men det forekommer også at media gjør det motsatte. Både tradisjonelle og sosiale media er dessuten arenaer som skolen aktivt kan ta i bruk for å mobilisere positive motkrefter til mobbeatferd. Mange skoler har for eksempel tatt i bruk både Instagram og Facebook for å gi foreldre og lokalmiljø et lite vindu inn i skolehverdagen, et utstillingsvindu som skolen bevisst kan utnytte. Det handler mye om å etablere et positivt omdømme om det som skjer på skolen, skape samhold, eierskap og felles identitet i et lokalmiljø med skolen som en sentral drivkraft. Kanskje bør skolen oppsøke lokalpressen før den oppsøker skolen, i langt flere tilfeller en det som er vanlig.

Kunnskap er tilgjengelig

Om vi går tilbake til saken om Martin som vi innledet med, så er det vesentlig å legge merke til følgende: Et svært viktig prinsipp som retten la til grunn da kommunen ble dømt til erstatningsansvar, var at kunnskap om mobbing var tilgjengelig på den tida Martin gikk på barneskolen. Allerede for 30 år siden eksisterte det forskningsbasert kunnskap om hva mobbing er, om sårbare grupper og ikke minst hva skolen skulle gjøre for å stoppe mobbing når det skjedde. Selv om kunnskapen eksisterte, viste det seg at skolen og kommunen ikke tok dette i bruk. Til tross for at det kan ha vært voksne rundt Martin som viste mye omsorg og la ned stor innsats for å hjelpe, baserte de ikke sitt arbeid på det som ifølge forskning viser seg å ha god effekt mot mobbing.

I dag har vi et strengt regelverk, gjennom Barnekonvensjonen og Opplæringsloven, som skal beskytte alle elever mot krenkelser og mobbing. Regelverket er basert på grunnleggende menneskerettigheter, men også betydelig kunnskap om de negative konsekvensene mobbing har. I dag er forskningen om dette tema formidabel, og lett tilgjengelig for skoler over hele landet. Digitalisering har gjort det mulig å formidle forskningsbasert kunnskap raskt og effektivt. I tillegg har myndighetene i flere tiår satt mobbing på den politiske agendaen og sørget for en rekke kompetansehevende tiltak ute i kommunene. Skolene er bedre rustet enn noen gang til å bekjempe mobbing. Likevel forblir mobbetallene høye, og svært triste fortellinger fra enkeltelever dukker opp igjen og igjen.

Tekst: Kari Stamland Gusfre og Kirsti Tveitereid

Referanse:
Moen, Erlend (2014): Slik stopper vi mobbing. Oslo: Universitetsforlaget.