Blogg:
Bokstavinnlæringen – er det én ting vi glemmer?

Av Kristin Sunde

H-h-h-u-u-n, huun, hun.
Lyd for lyd, bokstav for bokstav, jobber Oliver seg gjennom ordene i boka. «Lø-p-e-e-e-r, løper». Noen av ordene er lette. Han gjenkjenner alle bokstavene og vet hvilken lyd de representerer. Han klarer å dra lydene sammen og forstår ordet han har lest.

Andre ord er vanskelige. «h-h-j-j-j-e-e-m, hejem?»
Å dra lydene sammen til ord fungerer ikke. Han kommer ikke frem til hva ordet betyr. Han kan alle bokstavene i ordet, men den fremgangsmåten han bruker for å lese ordet fungerer ikke.

Hvorfor er det sånn? Oliver vet ikke, men går videre til neste linje. «Ma-m-m-a. Mamma».

Oliver begynte på skolen i august. Snart har han og klassen lært alle bokstavene. De har øvd på hvilke lyder bokstavene representerer, lyttet ut lyder i ord og øvd på å skrive bokstavene. De har skrevet og lest både ord, setninger og korte tekster. Oliver er som de fleste andre elevene i klassen godt i gang med lesingen. Stadig bedre leseferdigheter fører til at tekstene han møter blir vanskeligere, og derfor dukker det oftere opp ord hvor han ikke kommer helt til målet med den strategien han bruker for å lese ord.

En viktig oppdagelse for førsteklassingene er at lydene i talespråket skrives med bokstaver i skriftspråket. En lyd i talespråket kaller vi et fonem, mens et grafem er en eller flere bokstaver som representerer et fonem. Bokstaven F er et grafem. Språklyden /f/ er et fonem.

Det er dessverre ikke så enkelt at alle språklyder kan skrives med en bokstav, det er flere lyder vi må bruke flere bokstaver for å skrive. Disse bokstavsammensetningene (skj, kj, sj, hv, hj, gj og ng) kaller vi ofte sammensatte grafem. Kj- er et sammensatt grafem, som representerer fonemet /kj/ i ordet kjære, mens hv- representerer fonemet /v/ i ordet hva. 

I tillegg er det slik at noen av fonemene ikke skrives på samme måte i alle ord. Fonemet /sj/ kan skrives både med skj (skjørt) sk (ski) sj (sjokolade) og g (generelt). Slik er det også med enkle bokstaver, noen representerer ulike lyder avhengig av hvilket ord de står i. Bokstaven o har lyden /o/ i noen ord (sol), mens den leses med lyden /å/ i andre (tog). Diftongene (ei, ai, au og øy) byr også på utfordringer for de ferske leserne. Diftongene er på mange måter like de sammensatte grafemene, men skiller seg litt ved at en diftong er en glidende overgang mellom to vokaler, innenfor en stavelse. I ordet sei er ei en diftong, men ikke i ordet protein. Det er vanskelig å høre hvilke to vokaler en diftong består av ved å lytte ut lydene i ordet. Alle disse uregelmessighetene i skriftspråket kan være utfordrende for de ferske leserne.

Selv om mange elever lærer seg å lese de sammensatte grafemene riktig kun gjennom egen leserfaring kan alle elever profittere på en systematisk introduksjon. Hvis elevene klarer å lese ord som hjem, skjørt, hvem, gjennom, kjerre og lenge, men ikke vet hvorfor disse ordene er ulike andre ord, vil det sannsynligvis bli vanskeligere å skrive ordene riktig.

Alle elever møter de sammensatte grafemene i tekst på et tidlig tidspunkt, de er en naturlig del av skriftspråket. Likevel er det ikke så vanlig å introdusere de sammensatte grafemene på samme måte som de enkle bokstavene. Trenger det å være slik?

I slutten av 3. klasse møtte jeg igjen Ida som jeg selv var lærer for i 1. klasse. Læreren og foreldrene var bekymret for leseutviklingen hennes, spesielt avkodingsferdighetene. Det gikk sakte og lesingen var preget av mange feillesinger og det hindret forståelsen for både enkle ord og tekst.

Jeg gjennomførte en kartlegging og underveis la jeg merke til at hun var veldig usikker på ord med sammensatte grafem. I tillegg var lange ord vanskelige å lese. Da vi var ferdige spurte jeg henne om hva hun synes var vanskelig når hun leste. «Det er vanskelig å lese ord der mange bokstaver liksom skal være en lyd …». Jeg ble mildt sagt ganske overrasket. Hun satte ord på det jeg akkurat hadde observert, og som resultatene av kartleggingen bekreftet i etterkant. Hun visste hva som var vanskelig, og jeg måtte utnytte situasjonen.

Papir og blyant ble funnet fremog jeg skrev «kjære» midt på arket. Så satte jeg en ring rundt hvert av grafemene i ordet: «kj» «æ» «r» og «e». Vi snakket om hvorfor vi trenger flere bokstaver for å skrive noen av lydene i ord. Fant flere eksempler og jobbet i vei. Øvde på å uttale lydene og å lese og skrive ordene. Plutselig utbryter Ida «Åja, er det slik det er? Det visste jeg ikke!».

Denne historien har jeg tenkt ganske mye på, og jeg klarer ikke helt å legge den fra meg. Jeg hadde jo snakket om de sammensatte grafemene i når jeg var læreren hennes. Når slike ord dukket opp i en tekst fortalte jeg hvordan elevene skulle lese disse ordene. Men hadde jeg vært tydelig nok, og hadde jeg sikret meg at alle elevene hadde forstått det? Det som var sikkert var at Ida ikke hadde lært det verken i 1. eller i 2. klasse. Sannsynligvis gjaldt det flere av de andre elevene i klassen også.

I ettertid tenker jeg at jeg burde ha introdusert de sammensatte grafemene på samme måte som jeg gjorde med de enkle bokstavene. Det betyr ikke at Ida hadde mestret det med en gang, men jeg hadde gitt henne en bedre mulighet til å lære det. Det hadde også ført til at vi i klassen hadde hatt et bedre grunnlag for å jobbe videre med det, både i lesing og skriving.

På mange skoler jobbes det allerede systematisk med de sammensatte grafemene, men jeg tror det er flere lærere som gjør slik jeg gjorde. De bruker tid på det, men går ikke like systematisk gjennom de sammensatte grafemene som de gjør med bokstavene.

Jeg håper at Oliver ikke får samme opplevelsen som Ida, at å lese blir mer utfordrende enn nødvendig på grunn av de sammensatte grafemene. Så hvis du ikke har gjort det allerede, planlegg en systematisk gjennomgang av de sammensatte grafemene. Jeg vet hva jeg hadde gjort hvis jeg fikk muligheten igjen.

Kilde: Dahle, A. E., Gabrielsen, N. N., & Skaathun, A. (2016). Når skriftspråket blir utfordrende: Lesesenteret.
Foto: Elisabeth Tønnessen og Getty Images (illustrasjonsfoto)