Sikker bokstavkunnskap er et av de viktigste opplæringsmålene i begynneropplæringen, og en forutsetning for å oppnå gode lese- og skriveferdigheter i et alfabetisk skriftspråk. I generasjoner har norske førsteklasser brukt lang tid på å lære bokstavene. Men er vi vitne til en forandring nå?
Spørsmålet stilles av professor Kjersti Lundetræ ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger I dette blogginnlegget får du vite mer om bakgrunnen til rask bokstavprogresjon.
På tide med raske bokstaver?
En augustdag i 1978 var det endelig min tur til å begynne på skolen. Endelig skulle jeg få lesebøker, skrivebøker og lekser slik som venninnene mine. Iført gul pologenser, strikkevest, lysebrun fløyelsbukse og rød ransel, møtte jeg fantastiske frøken Enge og resten av klasse 1C.
Jeg aner ikke om det var snakk om dager eller uker, men det føltes som en «evighet» før vi kom til sidene i «Med A og B til Alababa» som inneholdt bokstaver. Først måtte vi lære forskjellen på venstre og høyre – vi «leste» bilder fra venstre mot høyre, og øvde på å rekke opp hånda og si hvilken lyd tingene som var avbilda i «Med A og B til Alababa» begynte på. Da vi omsider begynte å lære bokstaver, var ikke rekkefølgen alfabetisk, slik jeg hadde forventa. Vi begynte med O og fortsatte med L.
Selv lærte jeg vel egentlig ikke bokstavene, jeg kunne jo bokstavlyd og bokstavnavn allerede, men jeg lærte hvordan bokstavene skulle skrives. Jeg husker at den lille a-en var spesielt vanskelig å få fin – en stående herreparaply med tykk mage som pekte mot venstre. Leseleksene, som var av typen «mus i mur sa eli», var ikke så spennende som jeg hadde trodd – og det gikk seint. Det varte ikke lenge før jeg hadde foregrepet flere ukers leselekser og lest hele boka på jakt etter ei historie som ikke fantes.
Årene etter har jeg stort sett vært knytta til utdanningssystemet enten som elev, student, lærer, mor eller leseforsker. Som lærerstudent fikk jeg et lynkurs i begynneropplæring og et arbeidskrav som bestod i å lage et slags oppskriftshefte med beskrivelse av ulike metoder i leseopplæringa, og et infoskriv til førsteklasseforeldre om hvordan jeg ville legge opp leseopplæringa. Oppskriften var rimelig lik den jeg kjente fra egen skolegang, og i den relativt korte karrieren jeg hadde som lærer i begynneropplæringa, gikk jeg inn i tradisjonen og den sakte bokstavprogresjonen.
En spire av tvil ble sådd da jeg fikk se hvordan egne barn kom inn i skrifta. Førstemann kunne lese og skrive en hel del som 6-åring, men måtte tegne kruseduller og vente på bokstav- og leseopplæring til etter jul i første klasse. Tredjemann elska å bli lest for og prata om alt mulig, men kunne i motsetning til storesøster ikke særlig mange bokstaver da han begynte på skolen. Hvordan rekker av bokstaver kunne bli til ord skjønte han så snart han fikk det forklart, men han lærte kun de bokstavene som ble gjennomgått i klassen – en hver 14. dag. Og det var kun læreren som fikk lære ham bokstaver – han var en prinsipiell motstander mot hjemmeundervisning. Til påske i andre klasse hadde den gløgge gutten lært alle bokstavene slik at han omsider kunne lese alle ordene som dukka opp i andre bøker enn Tubaluba.
Med erfaringene fra hjemmebanen og egen praksis friskt i minne, fikk jeg som nydisputert leseforsker ansvar for å undervise lærerstudenter i begynneropplæring. Det gav meg anledning til å arbeide systematisk for å finne ut hva forskningen sier om begynneropplæring generelt og progresjon i bokstavinnlæring spesielt. Det var ikke mange av studiene som ga grunnlag for å si hvilken progresjon som var best, men de få studiene jeg fant, som Jones, Clark og Reutzel sto bak, tyda på at en rask progresjon ga best læringsutbytte.
I litteraturen blei sakte progresjon forklart med tradisjon. I en sakte progresjon får elevene arbeide mye med bokstavene de lærer først, og lite med bokstavene de lærer sist. I en rask progresjon, derimot, får læreren bedre mulighet til å tilpasse opplæringa til den enkelte elev og legge til rette for ekstra øving på de bokstavene den enkelte elev eventuelt synes at er vanskelige. Dette enkle resonnementet, som kan virke selvsagt når man først har tatt det inn over seg, stemte også med erfaringene mine fra arbeid med eldre elever med store lesevansker. Disse elevene hadde sjelden automatisert kunnskap om alle bokstavene, og de strevde ofte med bokstavene som ble introdusert sist.
En masterstudent jeg veileda, Annelin Rasmussen, så behovet for mer kunnskap om bokstavinnlæringa i den norske skolen. Hun fant ut at en sakte progresjon var vanligst, og at så mye som 10 prosent holdt på til uti 2. klasse. Resultatene blei presentert i Stavanger Aftenblad rundt skolestart i 2013, samtidig med at jeg fortalte om de mulige fordelene med rask progresjon i et intervju under overskrifta «-Bli ferdig med bokstavene før jul!».
Jungeltelegrafen gikk, og jeg fikk en rekke mailer fra både undrende, interesserte og skeptiske lærere i ulike deler av landet. Noen skoler heiv seg rundt og gikk over til en hurtig progresjon allerede høsten 2013, og på nyåret 2014 fikk jeg mail fra en begeistra rektor som ikke hadde sett på maken til flinke og motiverte førsteklassinger. Det store kullet av elever trengte mer avanserte bøker enn forgjengerne deres, og skreiv tekster som imponerte. Interessen og nysgjerrigheten fortsatte med ny styrke etter et oppslag i «Utdanning» og et resonnement om raske bokstaver i boka «Å lykkes med lesing» våren 2014.
Jeg har inntrykk av at stadig flere skoler legger om bokstavinnlæringa og er ferdige med første bokstavrunde til jul i første klasse, samtidig som de legger til rette for mer skriving og lesing. Etter å ha snakka med mange lærere som har prøvd ut dette, har jeg faktisk til gode å høre at noen av dem vil gå tilbake til «gamlemåten». Det er inspirerende når lærere reflekterer rundt egen praksis og prøver ut nye arbeidsmåter.
Mye i skolen og leseopplæringa har endra seg fra 1978 og fram til i dag, og mye vil helt sikkert endre seg i framtida. Forhåpentligvis vil dette være basert på systematisk forskning, noe som også er nødvendig for å kunne si med sikkerhet hvilken progresjon i bokstavinnlæringa som gir best mulig læringsutbytte for flest mulig elever. Dette kan vi få til gjennom samarbeid mellom skolemyndigheter, lærere og forskere. Det er en kunnskapsreise jeg gjerne vil være med på.
Av Kjersti Lundetræ, professor og senterleder ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger
I Språkløyper- filmen Bokstavar! får du vite mer om hvorfor det er lurt å ha en raskere bokstavprogresjon. Når du ser filmen kan du legge merke til hvordan de ulike elevprofilene drar nytte av en rask bokstavprogresjon. Husk også at tilgang til bokstaver gir mulighet til mer skriving og lesing som igjen styrker leseutviklingen.
