PROFRES-kandidat Ann-Torill Tørrisplass disputerte for ph.d.-graden 24. mars 2020 ved Nord universitet.
Tittel på avhandlingen:
Barn på terskelen – En institusjonell etnografi om enslige mindreårige flyktningjenters møte med en ambivalent velferdsstat
Bedømmelseskommisjon:
Professor Ketil Eide, Universitetet i Sør-øst Norge
Dosent Marcus Herz, Malmö universitet
Professor Britt Lillestø, Nord universitet
Veiledere:
Hovedveileder: Professor Janne Irèn Paulsen Breimo, Nord universitet
Medveileder: Professor Berit Gullikstad, NTNU
Sammendrag:
Den norske stat har vært en foregangsnasjon når det gjelder barns rettigheter. Likevel har Norge ved flere anledninger de seneste årene blitt kritisert av FNs barnekomitènår det gjelder omsorg for enslige mindreårige flyktninger. Forskning peker på at økningen i asylsøknader i 2015 har medført at enslige mindreåriges legale rettigheter har blitt både reversert og neglisjert. Denne motsetningen mellom å på den ene siden vektlegge barns rettigheter og på den andre siden reversere og neglisjere enslige mindreåriges rettigheter har bidratt til at den norske velferdsstatens politikk rettet mot enslige mindreårige anses som ambivalent (Lidèn, Stang & Eide, 2017).
Med dette som utgangspunkt tar denne avhandlingen for seg spørsmålet: Hvordan erfarer enslige mindreårige jenter hverdagslivet i Norge, og hvordan former den norske velferdsstaten disse erfaringene? Jeg har benyttet institusjonell etnografi som metodologisk rammeverk, og det datamaterialet er basert på intervju med enslige mindreårige jenter og ansatte i bofellesskap, oppfølgingstjeneste, barnevern og ledelse, samt observasjon og sentrale tekster i tre norske kommuner.
Studien viser gjennom utforskning av bruddlinjer mellom de enslige mindreårige jentenes hverdagserfaringer og institusjonelle logikker hvordan de mange overgangene og endringene i de enslige mindreårige jentenes hverdag styres gjennom myndighetenes reguleringer og påvirkes og forsterkes av kategoriene alder, kjønn og status som flyktning. Uforståelige praksiser produseres gjennom myndighetenes innstramninger i flyktningefeltet i form av mer markedsorienterte styringsprinsipper, samt en desentralisering av dilemmaer fra myndighetene til de kommunale utøverne. Familiegjenforening setter enslige mindreårige jenter i en sårbar situasjon, som er institusjonelt forsterket gjennom innstramninger i lovverk og praksis for familiegjenforening, samt institusjonelle rutiner ved innvilget familiegjenforening. Analysen peker mot at innstramning i asyl- og innvandringspolitikken er en bakenforliggende faktor som er felles for de enslige mindreårige jentenes erfaringer.
Avhandlingen konkluderer med at velferdsstatens ambivalens når det gjelder enslige mindreårige flyktninger, har sitt utgangspunkt i en velferdspolitikk som er i strid med seg selv. Denne «striden», og følgelig velferdsstatens ambivalens, produseres som følge av at kategoriene «barn» og «flyktning» møtes i kategorien «enslig mindreårig flyktning», hvorpå disse to kategoriene aktiverer to grunnleggende forskjellige velferdsstatlige logikker.