Disputas om pårørendes omsorgsarbeid og tilgang til helse- og omsorgstjenester

Tittel på avhandlingen:

“Forhandlinger i omsorg”

En institusjonell etnografi om pårørendes omsorgsarbeid og tilgang til helse- og omsorgstjenester. 

Tittel på prøveforelesningen:

«Redegjør for hverdagslivsbegrepet i institusjonell etnografi – dets teoretiske røtter og analytiske anvendelse»

Bedømmelseskomitè:
- Professor Ole Petter Askheim 
Høgskolen i Lillehammer 
- Forsker/postdoc Jette Thuesen 
Syddansk Universitet, Danmark
- Førsteamanuensis Cecilie Høj Anvik 
Nord universitet

Hovedveileder:
Professor Hanne Thommesen, Nord universitet
Medveileder:
Professor Janne Irèn Paulsen Breimo, Nord universitet

Sammendrag

Demens er en av de største utfordringene for helse- og omsorgstjenestene i dag. Samtidig er kommunale helse- og omsorgstjenester under press, med henhold til både menneskelige og økonomiske ressurser, og pårørendes rolle er blitt sterkere aktualisert de siste årene. Denne avhandlingen undersøker hvordan pårørende til personer med demens’ omsorgsarbeid og tilgang til tjenester forhandles mellom pårørende, personene de møter i tjenestesystem og institusjonelle føringer. Avhandlingen er en institusjonell etnografi, og belyser gjennom kvalitative intervjuer av pårørende og saksbehandlere ved tildelingsenheter, og utforsking av dokumenters betydning, hvordan pårørendes hverdagslige erfaringer er nært koblet sammen med institusjonelle føringer.

Avhandlingen bidrar til en økt forståelse av pårørendes omsorgsarbeid, og hvordan dette i stor grad formes av institusjonelle føringer utenfor deres personlige motivasjon og intensjoner. De pårørendes oppfatninger om, og vurderinger av hva de kan og bør søke om av formelle tjenester, formes i samhandlingen med tjenesteytere og saksbehandlere. Samtidig viser resultatene også hvordan styrende prinsipper gjør seg gjeldende i omformingen fra behov til vedtak, med det resultat at menyen av tjenester de pårørende i praksis får tilgang til, er en begrenset meny. Pårørendes omsorgsarbeid kan derfor ikke ses som et frikoblet individuelt arbeid der den pårørende gir omsorg og etter hvert søker om formell hjelp. Snarere må prosessen ses som en sosialt organisert prosess der det hele tiden forhandles om hvordan omsorgsarbeidet ser ut, og hvordan arbeidet fordeles mellom formell og uformell omsorg.