Minnearkiv med de som opplevde «Kielland»-ulykken

Det er 40 år siden Norges største arbeidsulykke. 123 omkom da Alexander L. Kielland-plattformen veltet i 1980. Nå er 300 stemmer fra berørte, pårørende og de som opplevde ulykken samlet i en minnebank.

Publisert Sist oppdatert
Deler av platformen i havet.
Alexnader Kielland plattformen kantret i Nordsjøen 27. mars 1980. (Foto: Norsk Oljemuseum)

– Som samfunn er vi aldri blitt ferdige med å forstå årsakene til – og omkostningen av – Alexander Kielland-ulykken. Selv om det raskt kom opp en forklaring på hva som var bakgrunnen for at den flytende plattformen havarerte, var det mange berørte som ikke hadde tillit til den forklaringen som ble fremsatt, forteller historieprofessor Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger.

Oljehistorikeren har forsket på «Kielland»-ulykken i en årrekke og har skrevet flere bøker om tema de senere årene. Nylig ble boken «Plattformen som ikke kunne velte» årets bok i Hele Rogaland leser. Den har hun laget sammen med Tord F. Paulsen.

– For de familiene og personene som ble rammet ble livene deres, og slik de hadde forestilt seg å leve, brått endret. Den dramatiske katastrofen som tok så mange liv har preget oss som fellesskap og nasjon, forklarer professoren og påpeker at hendelsen og etterdønningene av den, fortsatt er et vanskelig tema blant ansatte i Nordsjøen, på plattformer, blant dykkerne, redningsmannskap og pårørende – 40 år etter at ulykken skjedde.

Samlet samtaler i fem minnebøker

Smith-Solbakken har det siste tiåret gjort et kartleggingsarbeid omkring ulykken. Sammen med en gruppe forskere, forfattere og journalister har UiS-professoren i årene fra 2014 til 2017 møtt 300 berørte tidsvitner og notert seg det de har fortalt om ulykken.

Det har resultert i et minnearkiv med tidsvitne-fortellinger tilgjengeliggjort for allmennheten gjennom UiS Scholarly Publishing Services ved Universitetsbiblioteket i Stavanger.

Her finner du stemmene fra overlevende, etterlatte, kolleger, arbeidsgivere, venner, naboer, de som var med på redning og berging, eiere, fagforeningsrepresentanter, politikere, myndighetspersoner og andre i offentligheten som opplevde og ble berørt av ulykken enten personlig eller i sin profesjonelle rolle.

– Mange har måttet leve med belastninger og utfordringer som er langt over det de fleste av oss kan forestille oss. Redningsarbeidere hadde helt spesielle belastninger. Mange av disse opplever seg verken lyttet til eller ivaretatt, og vil at deres stemme skal bli hørt og at deres mening skal komme til uttrykk, forteller Smith-Solbakken.

Arkivet er delt opp i fem «bøker»: Vi som overlevde, Vi som reddet, berget og etterforsket, Vi som mistet, Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere og Vi som bestemte, støttet og var til stede.

300 tidsvitner 

– Vi ba menneskene som er berørt av ulykken dele sine erfaringer og refleksjoner med oss. De har vært rause og meddelsomme, brukt tid både på å fortelle og forklare hvordan ulykken traff dem, påvirket arbeidsplassen, nærmiljøet og næringen, forteller Smith-Solbakken.

Hun har samarbeidet med statsviter og forfatter Christer D. Daatland, historiker og journalist Ellen Kongsnes, sosiolog og forfatter Else M. Tungland og forsker Hans-Jørgen Wallin Weihe. Tord F. Paulsen har fotografert flere av de berørte i møtene.

Samtalene de har hatt, har vært åpne. Forskerne har vært mest opptatt av å lytte, og la informantene styre samtalen og finne innganger. De har prøvd å gjengi dette så nært og transparent som mulig. Mange av informantene har hatt et sterkt ønske om at deres stemme skulle nå ut til offentligheten.

– Viktig med åpenhet

Historieprofessoren har sammenlignet norske myndigheters gransking av Kielland-ulykken med andre land som har opplevd lignende ulykker. Graden av hemmelighold har vært større i Norge enn andre steder, konstaterer hun. 

Hun mener at norske myndigheter underslo fakta om landets største industriulykke.

– Det er viktig med åpenhet, og at alle kan få innsikt i det som er Norges største industriulykke, sier Smith-Solbakken.

Dagen etter ulykken nedsatte regjeringen en granskningskommisjon. Den konkluderte med at årsaken var en sveisefeil gjort ved det franske verftet som hadde bygget plattformen. Feilen resulterte i et tretthetsbrudd, slik at et støttestag knakk. Belastningen på resten av konstruksjonen medførte at et ben løsnet fra plattformen. Plattformen la seg over på siden og veltet.

Andre årsaker til at plattformen veltet er blitt lansert, blant annet at vanninntrenging og mangelfull sjøsikring medvirket til at ulykken skjedde så raskt. Flere fagfolk og de som var med på ulykken, påpekte at det kunne være andre årsaker. Det var teorier om en eksplosjon, om at plattformen ble slitt fra hverandre ved feil oppankring og forhalinger, overbelastning og et for høyt tyngdepunkt på grunn av påbygningene, mangelfull sjøsikring og mangelfulle og utsatte inspeksjoner.

– Disse andre årsakene til ulykken ble underkommunisert i sluttrapporten til granskningskommisjonen. Fokuset ble rettet mot plattformens strukturelle kollaps, ikke de menneskelige faktorene og måten virksomheten ble styrt og ledet på, forklarer historieprofessoren.

I kronikken «Kielland: Plattformen som ikke kunne kantre», publisert i Aftenposten nylig,

påpeker Smith-Solbakken at den norske ulykkeskommisjonens konklusjon og fokus sammenfalt med interessene til norske myndigheter og næringsinteresser.

Pårørerendes kamp om ny granskning

En av de berørte og som har gitt en viktig stemme til minnebanken, er Odd Kristian Reme, styreleder i Kielland-nettverket. Han mistet broren sin i den katastrofale ulykken og har aldri gitt opp kampen om å få vite hva som egentlig skjedde da broren og hans 122 arbeidskolleger måtte bøte med livet i det som er Norges største industriulykke.

Reme har ledet en pressgruppe som har jobbet for å få en ny uavhengig granskning. Etter mange års arbeid lyktes de noe på vei da Stortinget sommeren 2019 ba Riksrevisjonen om å foreta en ny gjennomgang av hvordan myndighetene håndterte Alexander L. Kielland-ulykken.

– Forskergruppa til Marie Smith-Solbakken åpnet «Kielland»-saken opp igjen, sier Reme.

–  Siden tidlig på 90-tallet har det bare vært sporadisk interesse for katastrofen blant andre enn vi som var direkte berørt. Marie Smith-Solbakken og hennes kolleger brakte forskningsmiljøene inn. Samspillet mellom forskerne og en stor satsning særlig fra Stavanger Aftenblad – samt gjenetableringen av et nettverk for etterlatte og overlevende – har de siste årene skapt et helt nytt driv i letingen etter hva som skjedde for 40 år siden, forteller Reme.

Han mener forskningsarbeidet ved UiS hadde en avgjørende betydning for at ulykken ble satt på nasjonal agenda.

– Uten disse bidragene kan jeg ikke tenke meg at Stortinget ville tatt opp saken igjen, gjennom oversendelsen til Riksrevisjonen. 88 prosent av overlevende og etterlatte har meddelt sin støtte til kravet om ny granskning, og vi er svært takknemlige for den banebrytende innsatsen som Smith-Solbakken og hennes kolleger har utført, påpeker Reme.

Endelig lyttet til

Marie Smith-Solbakken er spesielt glad for at de berørte partene endelig blir lyttet til og håper minnebanken og det arbeidet hun og teamet hennes har gjort, kan gi verdifull informasjon til Riksrevisjonens arbeid.

– I «Kielland»-saken har det vist seg at tiden ikke leger alle sår. Forhold som mange opplever som urettferdige, eller ikke er gjennomgått og belyst, har levd videre parallelt med den offisielle årsaksforklaringen. Det er av stor betydning at riksrevisjonen tar tak i «Kielland»-saken, og at vi som samfunn endelig kan lytte til etterlatte, overlevende og berørte, mennesker som i nesten 40 år har hatt denne saken som sitt sterkeste minne, sa professoren til Stavanger Aftenblad da det ble kjent at Riksrevisjonen skulle at undersøke hvordan de ansvarlige myndighetene har ivaretatt ansvaret sitt etter Alexander Kielland-ulykken.

Hun mener at norske myndigheter kunne håndtert prosessen etter «Kielland»-ulykken langt bedre.

– Vi ivaretok ikke etterlatte, overlevende, varslere eller de som hadde andre meninger på en god nok måte. Et massivt flertall av de etterlatte og de som overlevde er ikke fornøyd med svarene de har fått. Vi har en forpliktelse ovenfor de menneskene. Nå er det endelig mulig å gjenopprette tilliten mellom disse og det norske styringssystemet for oljebransjen med myndigheter og oljeindustri i spissen, forteller Smith-Solbakken.

Historieprofessoren påpeker at minnebanken gir innsikt i ulykken og dens konsekvenser og er nå tilgjengelig for videre forskning og nye publikasjoner.

Deler av samtalene som ligger i minnebanken er tidligere publisert i to bøker: Årsaksforklaringene og kampen om opinionen. I: Alexander L. Kielland-ulykken: hendelsen, etterspillet, hemmelighetene (2016) og Alexander L. Kielland – ulykken: Ringene i vannet (2017) samt i en artikkelserie i Stavanger Aftenblad.

Tekst: Karen Anne Okstad

Referanser: