I graven til en vikingkvinne i Eigersund fant arkeologer flere gjenstander som trolig stammer fra de britiske øyene. De bærer med seg blodige og brutale historier, ifølge arkeologiprofessor.
Hun skulle huskes av ettertiden. Derfor ble det reist et stort gravminne over henne. Gravhaugen i Eigersund kommune i Rogaland er hele 26 meter lang og over 5 meter bred.
Lengden på gravhaugen gir et hint om hvem hun kan ha vært. Kvinner med arverett til gården ble nemlig ofte lagt i langhauger.
De ovale spennene hun bærer, er typisk nordiske, men spennen i midten er karolingisk – fra Frankrike eller Tyskland. Hun har også fine, fugleformede sølvbeslag som har sittet på et bronsekar med britisk opphav.
I flere kvinnegraver i Rogaland har arkeologene funnet smykker som er laget av gjenstander fra de britiske øyene.
Litle Eige-funnet inngår i den faste vikingtidsutstillingen «Utferd – mot vest i vikingtid» på Arkeologisk Museum ved Universitetet i Stavanger. Utstillingen fokuserer på arkeologiske funn fra de britiske øyer, hentet til Norge gjennom raid og handel.
Siv Kristoffersen, professor i arkeologi ved museet mener skattene i kvinnens grav viser hvilken plass hun hadde i samfunnet.
Ny sammenheng
Kristoffersen forteller at hun ser funnene i sammenheng med vikingraidene på Irland.
– Dette er for så vidt et nytt grep som vi bruker i utstillingen vår, men det er ikke unaturlig siden vikingene kombinerte beslag og annet fra gjenstander tatt i raid, med nordiske smykker. Beslagene kunne stamme fra relikvieskrin som de hadde revet ut av hendene på en døende munk. Mange smykker, særlig de som er laget av liturgiske gjenstander fra kirker og klostre, bærer derfor med seg blodige og brutale historier, påpeker professoren.
Arkeologiske funn tyder på at Rygjafylket som vikingene kalte Rogaland, har vært svært aktivt i de tidligste angrepene på Irland.
På mer enn 50 gårder i fylket er det funnet gjenstander som er ført hit fra de britiske øyene i vikingtiden. Mange av dem stammer fra brutale raid.
Funnet ved et tilfelle
Vikingkvinnegraven på Litle Eige ble i likhet med mange arkeologiske funn, oppdaget ved et tilfelle, i forbindelse med veiarbeid i 1953.
Arbeiderne skal ikke ha vært klar over at de arbeidet på en gravrøys. De begynte derfor å fjerne steiner i den ene enden av røysen – som opprinnelig var 26 meter lang og vel 5,5 meter bred.
Da de hadde fjernet vel 15 meter av røysen, støtte de på noen større steiner som de fjernet ved hjelp av dynamitt. Da skuddet var gått av, fant de oldsakene. Disse hadde ligget nede i bunnen, under røysen, etter sigende 1,70 til 2 meter under overflaten.
Graven er datert til 900-950 etter vår tidsregning. I tillegg til tekstilredskaper og smykkene, fant arkeologene en perle av glassmosaikk med svart grunnfarge og dekor i gult og rødt, en jernnagle og noen mindre dekorerte jernstykker og jernfragmenter, og noen tekstilstykker vevd av ull i såkalt gåsøyemønster.
Dette tror arkeologene har frisisk opphav, det vil si at det stammer fra Nederland eller Tyskland.
Hvem var hun?
Hvem var hun så – kvinnen i langhaugen på Litle Eige?
– Hun har sittet som husfrue på en større gård og var en kvinne fra en betydningsfull slekt med anselige kontakter – mot kontinentet og mot øyrikene i vest, forteller Kristoffersen.
Kvinnen kan ha kommet fra en slekt som selv fôr på røvertokt. Eller fra en slekt som inngikk i alliansesystemer der rike gaver skiftet hender.
Hun er gravlagt sent i vikingtiden der kvinner som henne sørget for god kontakt med utvandrede familiemedlemmer i de nordiske koloniene.
Kunnskap ga makt
Med seg i graven har hun fått ulike tekstilredskaper.
– I den grad bildet av henne i døden gjenspeiler livet, viser redskapene fra graven til en kunnskap som har vært høyt skattet i sin samtid, forteller Kristoffersen.
Dette var kunnskap som nettopp en kvinnelig lederskikkelse på en større gård måtte ha. Vikingkvinnen fra Litle Eige har administrert alle trinnene i den kompliserte prosessen fra et målrettet sauestell til det ferdig vevde produktet.
Det har tatt lang tid å tilegne seg denne kunnskapen. I tillegg har det krevd tid og avlastning fra annet arbeid. Men et liv blant eliten på storgårdene ga mulighet for det.
– Opplæringen må ha startet tidlig og har kanskje mer enn noe annet sosialisert et barn inn i, og forberedt det for rollen som husfrue, og det ansvaret det førte med seg, tror professoren.
– Slik kunnskap var eksklusiv og kontrollerbar, og den utgjorde et stabilt og uavhengig grunnlag for makt og innflytelse, legger hun til.
Et strålende syn
Når vikingene døde, skulle de ifølge norrøn religion hjem til forfedrene. Da var det viktig å være iført sin fineste stas og ellers være utstyrt slik at forfedrene kunne kjenne dem. Smykkene var viktige både som ren estetisk pynt og for å markere status.
I levende live har kvinnen fra Litle Eige, i likhet med mange kvinner i samme posisjon som henne, strålt i fargerike drakter. De har vært svært forskjellige fra folk flest som gikk i brunt og naturfarger. Både fargebruken og smykkene signaliserte kunnskaper, makt og status.
Men det var ikke bare kvinnene som viste igjen i landskapet ved hjelp av klesbruken:
– Noen mannsgraver er også veldig flotte, med klær med masse ruter som ligner på de skotske kiltene. Særlig rødfargen i klærne hevet dem over folk flest. Man har virkelig sett de som har båret disse klærne. De har vært svært synlige i landskapet, sier Kristoffersen.
Mektige vikingkvinner
Kvinnene i vikingtiden og periodene før befant seg lenge i historiens mørke, men på 1980-tallet trådte de inn i historien igjen. Dermed fikk arkeologene viktig informasjon om livet i vikingtiden og periodene før.
– Mange av kvinnene var svært mektige. Noen kunne også slåss. I likhet med kvinnen fra Litle Eige var de kunnskapsrike og kunne lage tekstiler av svært høy kvalitet, sier Kristoffersen.
Hun er særlig opptatt av kvinnens stilling i jernalderen som i Norge varte fra rundt 500 før vår tidsregning til rundt 1050 etter vår tidsregning.
Vikingtiden er siste del av denne perioden, fra rundt 800 etter vår tidsregning.
– Men det var også store forskjeller mellom kvinnene i denne tiden. En husfrue levde for eksempel et svært annerledes liv enn en trellkvinne, legger arkeologiprofessoren til.
Nøkkelen til makt
Fra 400-tallet og framover finner arkeologene nøkler og i noen tilfeller også nøkkelknipper, i gravene.
– Dette er nøkler som tydelig har en symbolsk funksjon. Det er jo lite praktisk å legge et nøkkelknippe i en grav. Nøklene skulle vise forfedrene det ansvaret kvinnene hadde hatt, sier Siv Kristoffersen.
– I denne tiden trer det fram en selvstendig kvinneskikkelse med makt over gårdens gods. Hadde du nøkler, hadde du makt over alt som kunne låses i kister og skrin. Det å få nøklene var en viktig del av bryllupsritualet. Nøklene var symbol på ansvar, forklarer professoren.
Tekst: Elin Nyberg
Denne saken ble først publisert på forskning.no i 2018