Nordsjøen 21. oktober 1666: Stormvinden pisker bølgene til enorme, rasende skumtopper. Kaptein Morsing på «Norske Løve», flaggskipet i den dansk-norske marine, bestemmer seg for å søke ly og fører fregatten innaskjærs.
«Norske Løve» er sendt til Norge av regjeringen i København. Fregatten skal beskytte trafikken langs norskekysten under den pågående krigen mellom England og Nederland om herredømmet i verdenshandelen.
Kaptein Morsing legger fregatten i ly av Eigerøy ved Eigersund i Rogaland. Men ankertauene må gi tapt i stormen. «Norske Løve» driver hjelpeløst mot klippene.
Det 230-mann store mannskapet greier å hale henne inn i en liten bukt og får reddet en del utstyr, blant annet noen av de 44 kanonene. Men selve fregatten kan ikke reddes. «Norske Løve» går til bunns.
Tydelig adresse
Nå har den dansk-norske marinens stolthet ligget på havets bunn i over 350 år. Men det har aldri vært noen hemmelighet hvor hun befinner seg. For bukten hun gikk ned, har siden hatt navnet «Løvebukta».
Bukten ligger i tillegg nedenfor en forhøyning kalt «Skansane», som betyr skansen eller befestningen. Ifølge skriftlige kilder kommer stedsnavnet fra bolverket mannskapet bygde under redningsarbeidet for å beskytte seg mot pirater .
– Stedsnavn kan fortelle mye – også om dramatiske hendelser i fortiden, påpeker språkprofessor Inge Særheim ved Universitetet i Stavanger.
Nyttig for arkeologer
Men stedsnavn er ikke bare nyttige for språkforskere og historikere.
Da Stavanger Sjøfartsmuseum på slutten av 1970-tallet startet letingen etter «Norske Løve», var navnene til god hjelp, og i 1980 ble det meldt om funn på havbunnen i Løvebukta. Året etter startet utgravingene som resulterte i funn av en støpejernskanon og 20 kanonkuler.
– Vi kan ikke være sikre på at gjenstandene stammer fra «Norske Løve», men navnet på funnstedet gjør det svært sannsynlig, sier marinarkeolog Arild Skjæveland Vivås ved Stavanger Sjøfartsmuseum.
Han legger til at sannsynligheten for å finne rester av selve skipet var liten.
– Funnstedet ligger utsatt til, så treverk var borte for lengst, sier han.
Klokkene kimer fra Klokkeskjeret
En annen historie handler om Klokkeskjeret ved øya Håstein i Sola kommune. Skjæret består av to steiner, Stora og Litla klokka. En bukt på selve øya kalles Klokkebaien.
Muntlig tradisjon forteller at navnene skriver seg fra det som skjedde da klokkene fra Stavanger domkirke på 1500-tallet skulle fraktes til København for å støpes om til kanoner på et av kongens slott.
En slik transport er også omtalt i skriftlige kilder. I et brev datert 29. april 1558 fortelles det at høvedsmann Christoffer Valkendorf, etter begjæring, sender til Herr Mogens Gyldenstjerne i København 13 klokker som skal støpes om til kanoner for slottet.
Men skipet med klokkene skal ikke ha kommet fram til København. Det fortelles at det rant på grunn ved Håstein og sank.
Gamle fiskere forteller at når det er storm med mye sjø ved Håstein, hører de kirkeklokker ringe fra havbunnen. Når de hører dette, går de aldri ut med båtene.
Dykkere har lett etter skipet og fant et vrak fra 1500-tallet, men ikke kirkeklokkene.
Skriftlig materiale fra 1600-tallet styrker troverdigheten til historien om Klokkeskjeret.
I boken «Norriges Beskrifelse» fra rundt år 1600 fortelles det om at «Under den Øe Haasteen bleff et aff Kongens Skib Anno 1558 som hafde 5 Klocker inde, der bleff udtagen aff Stavanger domkircke».
– Men hvorfor klokkene aldri er blitt funnet, er et mysterium, sier professor Særheim.
Kosmosgrunnen og Ofeliasteinen
Andre stedsnavn fra skipsvrak langs kysten av Sør-Vestlandet er Kosmosgrunnen på Flatholmen ved Kvitsøy, etter barken «Kosmos» fra Kristiansand som forliste i mars 1920,
I februar 1884 forliste skonnerten «Vesta» fra Stavanger ved Tunge i Randaberg nord for Stavanger. Stedet hun gikk ned, kalles ennå Vestasteinen.
Ofeliasteinen ved Hårr i Hå på Jæren har navn etter dampskipet «Ophelia» fra Glasgow som gikk ned her i januar 1880. Fortunholmen ved Holmane i Hå på Jæren har fått sitt navn etter et skip som het «Fortuna» og som gikk på holmen og forliste.
Inntektskilde
Opphogging av skip og sanking av vrakgods har vært en god inntektskilde for bønder langs Jærkysten. Det avsløres også i stedsnavn som for eksempel Tynevika ved Hodne i Klepp, etter skipet «Tyne».
En spesiell hendelse er knyttet til navnet Galgarinda (galgebakken) på Orre i Klepp på Jæren. Navnet skal stamme fra et skip som strandet i området på 1600-tallet.
Det fortelles at noen av mannskapet lå halvdøde på stranden, men folkene fra den nærmeste gården gjorde ingenting for å hjelpe. De var mer interessert i å plyndre vraket.
Bekreftelsen
Da de lokale myndighetene ble kjent med dette, skal fire menn fra gården ha blitt straffet med henging på Galgarinda.
– Det er ofte vanskelig å komme til bunns i slike historier. Er det bare en historie eller er det sant? Kunne navnet henspille på en annen form for galge, for eksempel en notgalge til tørking av fiskenøter? sier Særheim.
Men for noen år siden dukket det opp et dokument i Statsarkivet i Stavanger. Dokumentet bekrefter at to menn ble henrettet ved henging fordi de hadde plyndret et skip vinteren 1613–1614. Forbrytelsen var at de hadde tatt gods som tilhørte kongen, som hadde rett på vrakgods, ikke at de hadde latt være å hjelpe de skipbrudne.
– Dokumentet bekrefter og daterer hendelsen og historien knyttet til stedsnavnet som har vært overført muntlig i 400 år, sier professoren.
Tekst: Elin Nyberg
Denne saken ble først publisert på forskning.no.