Kirurger ønsker m­er åpen­het om alvorlige hendelser

Kirurgi er et komplekst og komplisert fagfelt hvor kirurger tar vanskelige avgjørelser. Ofte under stor usikkerhet og i kritiske situasjoner. 

Selv erfarne kirurger kan gjøre feil eller feilvurderinger. Det kan få alvorlige konsekvenser for pasienten og deres pårørende. 

Slike hendelser kan være belastende også for kirurgene som er involvert.

I en ny studie har forskere undersøkt hvordan kirurger håndterer åpenhet, rapportering og læring etter alvorlige hendelser. Undersøkelsen er basert på intervjuer med 15 kirurger ved fire norske universitetssykehus.

Resultatene antyder at både strukturelle og individuelle faktorer hos den enkelte kirurg påvirker åpenheten om og læringen fra alvorlige hendelser. 

Kirurger kan være spesielt sårbare for kritikk på grunn av kompleksiteten i faget og det manuelt tekniske «håndverket». Det kan hindre dem fra å snakke åpent om feil, feilvurderinger og komplikasjoner.

Pasientskader er en stor utfordring

Det skjer minst én pasientskade ved 12,8 prosent av sykehusoppholdene i Norge. 4,4 prosent av disse kan relateres til kirurgi. 

I helsetjenesten rettes det stor oppmerksomhet mot å redusere pasientskader. Særlig på grunn av belastningene de har for pasientene, de pårørende og helsepersonellet som er involvert.

–  Tidligere studier har vist at helsepersonell kan oppleve stress, utbrenthet og tap av faglig selvtillit som følge av slike hendelser, sier Sina Furnes Øyri som er forsker ved Universitetet i Stavanger.

Forskning viser at psykologisk trygghet og støtte fra kolleger fremmer læring og faglig utvikling og skaper muligheter for forbedring.

– Funnene våre indikerer at alvorlige hendelser fører med seg en del bekymring og belastning for kirurger og at de kan oppleve at det er vanskelig å melde fra og diskutere med andre kollegaer og ledere. Dette kan særlig skyldes manglende støtte og trygge arenaer for å dele erfaringer, sier hun.

Savner strukturer og opplæring

Kirurgene som ble intervjuet, fortalte alle at kirurgiske inngrep innebærer en viss risiko for mer eller mindre alvorlige komplikasjoner. Samtidig peker de på at også individuelle faktorer hos den enkelte kirurg har innvirkning på utfallet i kirurgi.

– Dette handler blant annet om kirurgens tekniske ferdigheter og om hvordan kirurgens faglige selvtillit kan påvirke beslutningsevnen i kritiske situasjoner, forteller Øyri.

Flere mener at det ikke tas godt nok vare på kirurgenes behov for individuell og strukturell læring.

– De nevner spesielt mangelen på opplæring og støtte for å håndtere konsekvensene av slike hendelser og utfordrende samtaler med pasienter og pårørende i etterkant av alvorlige hendelser, legger hun til.

For å forbedre åpenheten og læringen fra alvorlige hendelser i kirurgi må derfor både individuelle og strukturelle aspekter tas hensyn til.

– Studien viser at det mangler trygge faglige arenaer for diskusjon og erfaringsutveksling. Det bør i større grad sikres at leder- og kollegastøtte er noe alle har tilgang på. Dette bør være noenlunde strukturert, sier forskeren.

– I tillegg må vi være bevisste på «mester-svenn»-prinsippet: Å ha rollemodeller som viser vei og ufarliggjør det å være åpen om feil og feilvurderinger er viktig.

Sina Furnes Øyri forteller videre at utdanningsløp og opplæringen av kirurger også bør inkludere kunnskap om håndtering av alvorlige hendelser og konsekvenser dette kan ha for pasienter og for dem selv.

Åpenhet bidrar til læring

Noen av kirurgene opplevde åpenhet om alvorlige hendelser som en ekstrabelastning. De beskrev frykt for kritikk og sanksjoner. Å snakke om tekniske feil og feilvurderinger kunne påvirke deres eller kollegers karriereutvikling.

– Å være involvert i en slik hendelse kan også føre til personlig ubehag, skyldfølelse og skam. Det kan påvirke kirurgens profesjonelle identitet og redusere troen på egne ferdigheter. Som et resultat kan det hende at kirurger nøler med å ta viktige avgjørelser under en kirurgisk prosedyre, forklarer hun.

Selvtilliten kan også påvirke hvor villige kirurgene er til å melde fra om feil og være åpne når noe går galt, mener forskeren. 

Flere deltakere i studien fremhevet likevel fordelene med å være åpne etter en alvorlig hendelse og hvordan det kan bidra til positiv læring og støtte i fagmiljøet.

– De forteller at støtte fra kolleger og ledelse til å håndtere hendelsen kan bidra til å redusere skyldfølelse og den personlige byrden. Det kan også bidra til å bygge tillit mellom kirurgen og pasienten eller pårørende, sier Furnes Øyri.

Behov for kulturendring

Funnene viser at det er nødvendig å fortsette arbeidet med å skape en kultur der åpenhet og læring verdsettes og prioriteres og der helsepersonell føler seg trygge nok til å dele sine erfaringer.

Forskerne fremhever at et generasjonsskifte blant kirurgene, med en endring i kjønnsbalansen, kan være positivt med tanke på kulturendring.

– Flere av kirurgene mente at den yngre generasjonen og økt mangfold i yrket bidrar til mer aksept for og etterspørsel etter åpenhet. At det er flere kvinner innen kirurgi, kan være en faktor som er med på å modne åpenhetskulturen, legger hun til.

Funnene peker også på behov for mer systematisk opplæring og ivaretakelse av den enkelte kirurg.

– Dette kan bidra til å minske belastning for de involverte i alvorlige hendelser, forebygge senvirkninger og skape bedre kultur for åpenhet, rapportering og læring, sier forskeren.

Nasjonale faglige råd

Sina Furnes Øyri deltar også i arbeidet med å utvikle nasjonale råd for ivaretakelse av pasienter, brukere, pårørende og helsepersonell etter uønskede hendelser, i regi av Helsedirektoratet.

Hun ser flere paralleller til studien i dette arbeidet.

– Hinder for rapportering og åpenhet må tas tak i for å fremme læring og forbedre sikkerheten og tryggheten for både helsepersonell og pasienter, mener hun.

Saken ble først publisert på forskning.no.

Tekst: Cathrine Sneberg