Kvifor er eit godt samarbeid mellom barnehage og heim viktig?

Foreldresamarbeid i barnehagen

Publisert første gang 15.08.2017

I Rammeplan for barnehagen (2017) står det:

«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling, jf. Barnehageloven §1.»

Sitatet framhevar det sentrale samarbeidet mellom heim og barnehage, der ein i fellesskap skal bidra til barnets trivsel og utvikling og der det beste for barnet alltid er ei målsetting.

Det er barnehagen som har ansvar for å leggje til rette for foreldresamarbeidet gjennom å ivareta foreldra sin rett til medverking, og danne grunnlag for god dialog. I den samanheng er det viktig at barnehagen anerkjenner alle foreldre som ein viktig ressurs, og møter foreldra på ein slik måte at dei opplever seg sett, høyrt og inkludert. I tillegg er det avgjerande at dei strukturelle forholda ligg til rette for eit reelt samarbeid – at det til dømes er møteplassar og tidsrom for å snakke saman i løpet av dagen og at det er rom for samtalar på tomannshand når situasjonen krev det.

Foreldre og personalet møter i hovudsak barnet på kvar sin arena og ser barnet i kvar sine kontekstar. Samarbeidet med foreldra til det enkelte barn handlar om å utveksle observasjonar og vurderingar knytt til barnet si helse, trivsel, erfaringar, utvikling og læring. Begge partar kan ha nytte av å utveksle denne kunnskapen. Saman kan ein bidra til ei meir heilskapleg og nyansert oppleving som grunnlag for godt samspel med barnet.

Dei uformelle og daglege samtalane i bringe- og hente-situasjonar kan mellom anna trygge foreldre om at personalet ser og varetek det enkelte barn, og  danne ein viktig base for foreldresamarbeidet. Det er viktig at desse uformelle samtalane, som føregår når andre born og foreldre er i nærleiken, er positivt vinkla og handlar om barnets opplevingar og mestring.

Etablerte, gode relasjonar mellom foreldra og dei tilsette gjer det lettare for begge partar å ta opp eventuelle bekymringar og utfordringar. Samtalane knytt til utfordringar må gjennomførast på tomannshand og bære preg av profesjonell oppfølging. Det er barnehagen sitt ansvar å handtere utfordringane i barnehagen, og personalet må grunngje og forklare korleis dei vil arbeide vidare for å nå felles mål.

I tillegg til det individuelle samarbeidet skal det gjennomførast eit foreldresamarbeid på gruppenivå. Foreldremøter er ein arena for å ta opp generelle tema, informere foreldre om pedagogisk og psykososialt arbeid i barnehagen og leggje til rette for at foreldra får reflektert og snakka saman, til dømes gjennom gruppeoppgåver. Foreldreråd og samarbeidsutval er samarbeidsorgan der intensjonen er å ivareta fellesinteresser i foreldregruppa og sikre aktiv medverking i den pedagogiske verksemda og drifta til barnehagen.

Tekst: Randi M. Sølvik

Påvirker samarbeidet barnas utvikling og læring i barnehagen?

Publisert første gang 01.12.2015

Rammeplan for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2011) fremhever at «barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling». Barnehagen fikk et tydelig samfunnsmandat etter 2010 da ny formålsparagraf erstattet den gamle. At det må være et godt forhold mellom barnehagens personale og foreldrene for å få til et godt samarbeid, er selvsagt. De to arenaene må samarbeide for å fremme barns trivsel og læring. Det skal være foreldreråd og samarbeidsutvalg i alle barnehager. I samarbeidsutvalget skal det være like mange foreldre som ansatte (Kunnskapsdepartementet, 2011).

Foreldremedvirkning av dette formelle slaget blir hyppigere undersøkt i forskningen enn et samarbeid i en mer uformell forstand. For hva er egentlig et reelt samarbeid mellom hjem og barnehage? Foreldremedvirkning ses på som et svært strategisk område for barnehagens mulighet til å være en støtte og stimulans for barns læring og utvikling. «Samarbeidet mellom hjem og barnehage er av stor betydning for barnets opplevelse av barnehagetilbudet» er innledningsordene på nettsidene til Foreldreutvalget for barnehager (Dahl, 2015).

Dagens barnehageansatte møter en svært mangfoldig foreldregruppe. Samarbeid er likevel en lovpålagt plikt man har til alle familier. Det er ikke lenger bare én måte å «oppdra» barn på, vi har fått et mangfold. Barna lever i og forholder seg til to verdener som er fysisk atskilt, noen også fullstendig atskilt på en annen måte om de er flerkulturelle (Aamodt & Hauge, 2013). Noen barn vil til og med oppleve å ha tre oppvekstarenaer dersom foreldrene har gått fra hverandre. I slike tilfeller stilles det enda større krav til de voksne i barnehagen om å fortsette et godt og likeverdig samarbeid med både mor og far (Størksen & Skeie, 2012).

Utviklingen har gått mot en mer omfattende institusjonalisering av små barns liv i Skandinavia fra 2006 til i dag. Der barnehagen ble betraktet som en fritidsarena tidligere, har den nå blitt en del av utdanningsløpet.

Kvaliteten på samarbeidet mellom barnets hjem og barnehagen kan anses som å være av stor betydning når en setter samarbeidet i lys av Robert Piantas systemteoretiske tenkning. I denne systemteoretiske tenkningen ser man på barnets utvikling som en dynamisk helhetlig prosess, der både primære og sekundære omsorgspersoner spiller en viktig rolle med hensyn til barnets utviklingsmuligheter. Barnets evner og utvikling forstås som en kompleks prosess som involverer mange deler i et større system (Pianta, 1999; Pianta et al., 2003). Teorien illustrerer hvordan deler påvirker helheten, og hvordan store systemer består av mindre systemer som er i relasjon med hverandre.

Figur: Kontekster for utvikling (Pianta, 1999, s. 26).

De dyadiske systemene barnet er omgitt av, er i relasjon til hverandre og påvirker barnet direkte og indirekte. Barnet er i sentrum med sin representasjonskapasitet, og tar med seg sine relasjonelle erfaringer videre i sin utvikling og inn i alle arenaer og omgivelser barnet er en del av. Denne utviklingsmodellen gir et innblikk i hvordan kontekstene og omgivelsene barnet befinner seg i, påvirker hverandre innbyrdes, som videre påvirker barnets emosjonelle og kognitive tilstand (Pianta, 1999). Pianta illustrerer hvor stor innflytelse voksne kan ha i et barns liv, og hvordan de parallelle relasjonene i det dyadiske systemet påvirker hverandre. Det blir betydningsfullt for barnets utvikling at de voksne som står barnet nært, står sammen for barnet og legger til rette for gode utviklingsfremmende miljøer. Den interne innflytelsen på samarbeidet mellom foreldre og de ansatte i barnehagen er av stor betydning for barnets utvikling og læring i barnehagen, ifølge Piantas teori og forskning.

Ingrid Bø beskriver samarbeidet mellom hjem og barnehage som en samhandling for det enkelte barnet. Hun sier at foreldre og ansatte i barnehagen bør undre seg sammen over spørsmålet: «Hva kan vi – hver for oss og sammen – gjøre for å bringe barnets utvikling videre på best mulig måte?» (Bø, 2002).

Mye tyder altså på at et godt hjem–barnehagesamarbeid er med på å støtte opp under barnets sunne og gode utvikling og læring i barnehagen, og at et godt hjem–barnehage-samarbeid dermed er viktig for å skape gode læringsmiljø i barnehagen. 

Teksten er hentet fra:

Evertsen, C., Tveitereid, K., Plischewski H., Hancock, C og Størksen, I. (2015). På leit etter læringsmiljøet i barnehagen: En synteserapport fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger. Stavanger, Læringsmiljøsenteret.

Referanser:

Aamodt, S. & Hauge, A. M. (2013). Snakk med oss: samarbeid mellom foreldre, barnehage og skole i et flerkulturelt perspektiv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bø, I. (2002). Foreldre og fagfolk. (Vol. 2. utgave). Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, H. G. (2015). Samarbeid viktig for kvaliteten. Retrieved from: http://www.fubhg.no/samarbeid-hjem-barnehage.176553.no.html 

Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Pianta, R. C. (1999). Enhancing relationships between children and teachers. Washington, DC: American Psychological Association. 

Pianta, R. C., Hamre, B. & Stuhlman, M. (2003). Relationships between teachers and children. W. M. M. Reynolds, G. E. (red.), Handbook of psychology: Educational psychology, 7 (New York: Wiley.), 199–234. 

Størksen, I. & Skeie, E. (2012). Ett barn – to hjem. Barnehagemateriell ved samlivsbrudd. Oslo: Pedlex Norsk Skoleinformasjon.