Bruk av simuleringsaktiviteter er et eksempel på det utvidede praksisbegrepet innen lærerutdanningene. Hege Myhre, førsteamanuensis i pedagogikk ved Nord universitet, forteller deg som er lærerutdanner hvordan denne aktiviteten kan gjennomføres. Og kanskje kan det bli et samarbeid om forskning mellom ulike institusjoner om denne eller lignende type aktiviteter?
Kunnskapssenter for utdanning ( ) ved Universitetet i Stavanger publiserte før nyttår rapporten «Eksempler på utvidet praksis i lærerutdanninger». Dette var en rapport med eksempler på utvidet praksis i lærerutdanninger og en tematisk oversikt over studerte praksiser, og utgiverne beskrev den som en pilotstudie på vei mot et mer solid kunnskapsgrunnlag om emnet.
Det utvidede praksisbegrepet handler om all den barnehage- og skoletilknytningen eller yrkestilknytning som ligger i lærerutdanninger som ikke er en del av ordinær praksisopplæring, for eksempel bruk av simulering eller case.
Simulering som læringsaktivitet
Hege Myhre, førsteamanuensis i pedagogikk ved Nord universitet, har de siste årene nettopp brukt simulering som læringsaktivitet i egen undervisning.
– Dette med stort hell og svært fornøyde studenter, forteller Myhre, som underviser ved grunnskolelærerutdanningen på Levanger.
Hun har utviklet en del caser som hun har brukt i undervisningen, og har vært inne på tanken om hun burde gi ut et slags ressurshefte.
– Så langt har jeg skrevet en forskningsartikkel som er under bearbeidelse, basert på evaluering av det første simuleringsopplegget jeg gjennomførte, sier førsteamanuensisen i pedagogikk.
Nå deler hun noen av sine erfaringer med bruk av simulering som læringsaktivitet med brukerne av Lærerutdanningsportalen.
Ønsket læringsaktiviteter tilpasset reelle utfordringer
– Hva var bakgrunnen for at du valgte å bruke simulering som læringsaktivitet?
– Bakgrunnen for at jeg startet med å utvikle simuleringsaktiviteter i lærerutdanningen var et ønske om å finne læringsaktiviteter med mer studentaktivitet og som kan gjøre dem mer forberedt til reelle utfordringer de vil møte i praksis. En målsetning var å bygge bedre forbindelser mellom teori og praksis og hjelpe studentene med å se forbindelsene bedre. Jeg var i kontakt med sykepleierutdanningen på egen campus, der de har lang erfaring med simulering, og fikk god hjelp derfra til å sette meg inn i metodikken de bruker der.
– Hva slags forskning og læringsteori bygger du denne aktiviteten på?
– Et viktig premiss er at teoritilegnelse og praksiserfaringer ikke er atskilte fenomener, men må kobles sammen i utvikling av en helhetlig lærerkompetanse. Det sosiokulturelle og situerte aspektet er svært tydelig i denne simuleringsmetodikken, ved at studentene blir stilt overfor reelle utfordringer og deltar i en kontekst, og at man i fellesskap reflekterer rundt ulike måter å løse utfordringene på. Dette er ikke ren ferdighetstrening, men knytter også inn etisk refleksjon.
Jeg startet med å utvikle simuleringsaktiviteter i lærerutdanninga fordi jeg ønsket å finne læringsaktiviteter med mer studentaktivitet og som kan gjøre dem mer forberedt til reelle utfordringer de vil møte i praksis.
– Hvordan går du fram, helt konkret?
– Aktiviteten gjennomføres i to rom med dør mellom. Vi starter med at alle studentene samles i en stor ring i det ene rommet. Her har vi en såkalt brifing der studentene får informasjon om hva som skal simuleres og hvilke roller som er involvert. Noen studenter melder seg til rollene, og vi bruker noen minutter på å lese igjennom casen. De som skal ha rollene leser kun sin egen rolle og ser casen bare fra sitt eget ståsted. De som skal observere, leser sin versjon av casen. Det at alle ser bare sin side av situasjonen, gir mulighet for å legge inn mange gode poenger som utgangspunkt for refleksjon. Etter at alle har satt seg inn i rollene, bruker vi noen minutter på selve rollespillet, der noen deltar og resten observerer, forteller Myhre.
God forbindelse mellom teori og praksis
Noe av det som skiller dette fra tradisjonelt rollespill er at de som deltar og de som observerer ikke sitter i samme rom, legger hun til.
– Simuleringen blir overført via Zoom til rommet ved siden av, der observatørene ser simuleringen på storskjerm. Etter simuleringen samles alle i ringen igjen, der vi har en debrifing. Her er det en åpen refleksjon rundt det som utspilte seg i casen, men det legges inn en runde i starten der alle sier kort hva som skjedde i casen, og en runde til slutt der alle sier noe om hva de lærte.
– Hvilke erfaringer har du gjort deg når du har brukt simulering som læringsaktivitet i egen undervisning?
– Både de muntlige og de skriftlige evalueringene fra studentene har vært overveldende gode. Studentene svarer at de forstår teoriene bedre, og de opplever det som utviklende å reflektere sammen med medstudenter om reelle utfordringer de vil møte i praksis.
Både de muntlige og de skriftlige evalueringene fra studentene har vært overveldende gode
– Hva ser du selv på som læringsutbyttet av denne aktiviteten?
– Aktiviteten skaper gode forbindelser mellom teoretiske kunnskaper og de praktiske ferdighetene i læreryrket. Det gir god ferdighetstrening i håndtering for eksempel i det å gjennomføre kontaktmøter med elever og foreldre. Ved å være bevisst på hvilke teorier som kan brukes for å belyse utfordringene når man utarbeider roller og caser, kan aktiviteten hjelpe studentene både med å forstå teori bedre, og å gi dem erfaring med å bruke teori i refleksjon rundt praktiske utfordringer. Gjennom den felles debrifingen, der vi i fellesskap reflekterer rundt reelle praksisutfordringer, får studentene erfaring med hvor viktig et godt profesjonsfellesskap kan være for utvikling av egen praksis.
– På hvilken måte er dette relevant for andre lærerutdannere?
– Vi vet at forholdet mellom teori og praksis, og mellom campusundervisning og praksisopplæring er en generell utfordring for norsk lærerutdanning. En annen og beslektet utfordring er behovet for mer studentaktiv undervisning. Begge disse faktorene gjør simulering som læringssaktivitet relevant for lærerutdanningen, sier Hege Myhre, førsteamanuensis i pedagogikk ved Nord universitet.
Case-ene Myhre har utviklet, med tilhørende rollebeskrivelser og teorigrunnlag, kommer hun til å bruke videre, og kanskje kan også denne kunnskapen bli grunnlag for samarbeid innen utviklingsarbeid og forskning?
– Jeg er veldig interessert i å få flere lærerutdannere interessert i metodikken, og kanskje få noen å samarbeide med fra andre institusjoner, avslutter hun.
Oppfordringen er herved gitt, og Hege Myhre kan kontaktes her, via Nord universitet.
