Praksisfortelling: I barnehagen var bøkene plassert i en egen lesekrok, og det var ganske sjelden at barna ba om å bli lest for. Så bestemte barnehagen seg for å gjøre bøkene mer tilgjengelige. Effekten lot ikke vente på seg.
Denne praksisfortellingen er basert på et studentarbeid av Marianne Helgeland, student på videreutdanningen Barns språkutvikling og språklæring ved Lesesenteret, UiS.
Som i mange barnehager hadde avdelingen til Marianne Helgeland en dedikert lesekrok. Den var behagelig innreda, med puter og gode sitteplasser, og bøkene var lett tilgjengelige der. Men ellers i barnehagen var det ikke mange tegn til bøker eller litteratur. Dette gjorde Helgeland nysgjerrig på om det ville ha noe å si for leselysten til barna dersom bøkene fikk spille en viktigere rolle flere steder i barnehagen.
Hun startet arbeidet med å undersøke hvor mye lesing som egentlig foregikk på avdelingen. Derfor kartla hun først leseaktivitetene først en vanlig uke. Denne uken holdt hun oversikt over hvor mye initiativ både barna og de voksne tok til lesing. Til arbeidet brukte hun en leselogg, der personalet skrev ned hvem av barna som ble lest for.
I løpet av denne uka noterte hun at barna tok tre initiativ til lesing, og de voksne fem. Så begynte arbeidet med å endre det fysiske miljøet i avdelingen.
Fokus på bøker i hele barnehagen
Helgeland ville at bøker og skriftspråk skulle være synlige for barna uansett hvor de var i avdelingen og i garderoben. Hun dekorerte veggene med bilder, forsider og utdrag fra tekst og bilder, både i øyehøyde og fra taket. Hun valgte også å fokusere særlig på tre bøker: «Vaffelmøkk» av Tore Renberg, «En fisk til Luna» av Lisa Aisato, og «Pølsetjuven» av Marianne Gretteberg Engedal. Disse hengte hun på en snor, slik at barna ble oppmerksomme på dem, og kunne nå dem ved å stå på en liten stol. Også i garderoben ble foreldrene påminnet bøkene gjennom oppslag og illustrasjoner på veggene.
«Hensikten er at barn og voksne skal bli minnet om at lesing og bøker er en mulig aktivitet i hverdagen. Det er viktig med en godt synlig boksamling, som gjør at barna ikke kan unngå å legge merke til bøkene,» skriver Helgeland selv om arbeidet.
«For å gjøre bøkene mer synlige trakk jeg ut viktige elementer fra bøkene som jeg hang opp der barna oppholder seg i hverdagen. Jeg brukte også tredimensjonale former som lekepølser, og garn, for å gjøre elementene enda mer spennende.»
Se bilder av hvordan bøkene og illustrasjoner ble presentert i barnehagen:
Barn og voksne tok mer initiativ
Effekten av endringen var slående. Barnas initiativ til løsing økte fra 3 i uken før prosjektet, til 46 i de to ukene det ble ført logg etter endringene. De voksnes initiativ økte fra 5 til 38.
«Barna klatret ofte opp på stoler for å ta ned bøker fra snoren. Jeg la også merke til endringer i dialogen barna imellom. Måltider er preget av samtaler rundt bilder de ser, og i hverdagssituasjoner ellers handler ofte samtalene rundt bøker, og hva de ser på bildene,» forteller Helgeland.
Helgeland skrev også ned praksisfortellinger om da barna tok initiativ til lesingen, slik som denne:
En gutt på 5 år kommer inn på avdelingen og engasjerer seg straks i bildene.
Han går rundt og ser på det som henger i tak og på vegger. Den ene boken «Pølsetjuven» kjenner han straks igjen. «Der er tyvehuset, og der er pølsefabrikken! Kan du lese denne, vær så snill!»
Han tar boka ned fra snora og begynner straks å bla i den. Frokosten er akkurat servert, så barna setter seg til bordet mens jeg begynner å lese med boka liggende på bordet mellom barna.
Fortellingen om en gutt fra med lite norsk språk og hans møte med bøkene viser hvordan han kommuniserer med ord og kroppsspråk rundt bildene i en hverdagssituasjon:
Gutten på 2 år går rundt og ser på bildene som henger på veggene. Han går fra bilde til bilde, stopper opp foran enkelte bilder og peker på bilde etter bilde og sier «fisk».
Jeg bruker dette utgangspunktet til å studere bildene sammen med gutten, og benevner flere andre elementer vi ser.
Utfra denne fortellingen kan vi se hvordan bildene fenger denne gutten, og han bruker bildene til å formidle norske ord han mestrer, og fører til en dialog mellom han og den voksne.
Leseglede ga smitteeffekt
Endringen i de fysiske omgivelsene hadde påvirkning på lesing og språkaktivitetene i barnehagen, forteller Helgeland.
«Jeg kunne se at noen barns interesse også hadde en smitteeffekt overfor de andre barna. En lesestund som startet med et barn og en voksen, endte ofte med en voksen i midten av en stor gruppe barn som leste, lo og samtalte rundt bøkene. Dette samsvarer med forskning om viktigheten av at barn får erfaringer med å høre språk, og viktigheten av interaksjonen med barnehagepersonell», forteller hun.
«De voksne inviterte til lesing også utenfor de planlagte lesestundene i hverdagen, samtidig som de også prioriterte bort praktiske gjøremål da barna henvendte seg til dem med spørsmål om å bli lest for.»
Bildene fra bøkene som hang i barnehagen, hadde også en språkstimulerende effekt.
«Barna stoppet opp og benevnte ord. De samtalte mye om bildene i flere ulike situasjoner, som ved måltid og lek. Bildene gav også barna felles referanserammer, da dette var bilder fra bøker som de etter hvert var blitt kjent med gjennom lesing.»
Helgeland la merke til at arbeidet måtte være kontinuerlig og fornyes underveis for at interessen skulle opprettholdes hos barna. Men prosjektet har motivert til å fortsette å la bøker ha en sentral plass på avdelingen.
«Lesing er gøy, og det må vi formidle til barna gjennom å være gode rollemodeller. Vi må legge til rette for et fysisk miljø som interesserer barna, og som påminner om lesing, samtidig som vi må prioritere tid til leseaktiviteter sammen med barna. Barns språkstimulering er viktig, og her er møtet med tekster et nyttig virkemiddel,» avslutter Helgeland.
Denne praksisfortellingen er basert på et studentarbeid av Marianne Helgeland, student på videreutdanningen Barns språkutvikling og språklæring ved Lesesenteret, UiS.
