Å utvide øyeblikket vil si å stoppe opp i lesing eller skriving og gjøre noe: Dramatisere en person i en tekst for å utdype forståelsen, dramatisere en setning for å forstå hva den virkelig betyr, eller bruke rollespill for å få fram ideer når en skal skrive.
Praksisfortelling av Ingrid Mundgjel, Gosen skole
Jeg lar elevene lese mye og ofte på skolen; pensumlitteratur, aviser, tegneserier, selvvalgt litteratur og selvfølgelig faglitteratur. Det som leses blir brukt på forskjellige måter.
Når vi leser tekster høyt, stopper jeg ofte opp for å spørre elevene om hva som har skjedd, hva som kommer til å skje. Mange elever trenger ordforklaringer. Eldre, men også moderne tekster inneholder ord og miljøbeskrivelser mange elever ikke kjenner til. De leser ord som ord, og tenker ikke alltid på hva de betyr, eller at de er viktige å forstå for å få med seg innholdet. Jeg kan be dem sammenligne det de leser i teksten med kjente miljøer for elevene; som gata der de bor, familien sin, håndballtreningen, kjøpesenteret osv. Jeg øver elevene til å se sammenhenger, forskjeller og likheter, forskjeller på før og nå, på utvikling – hva har skjedd og hvorfor? De lærer å uttrykke egne meninger og/ eller stille spørsmål til hverandre eller meg. Dette kan skje muntlig eller skriftlig, individuelt eller i grupper.
Jeg kan trekke ut en setning fra teksten som vi dramatiserer. Fordi jeg mener det er viktig at eleven bruker seg selv på flere måter. Fordi det er greit med variasjon i timen. Kanskje jeg vil at elevene skal bli bedre kjent med en person i teksten. Hvordan ser han ut, står, sitter, er han ensom eller sammen med andre. Det kan være nok å bare ”gjøre en person”, kommentere det jeg ser eleven gjør, og at elevene ser de andres tolkning av det de har lest.
Og så kan de skrive en tekst. En kort tekst om det vi har gjort, om personen de har vært. Teksten kan være en del av etterarbeidet til det de har lest, eller starten på en ny tekst.
Når elevene skal skrive en ny tekst, starter vi ofte opp i fellesskap. Vi diskuterer oppgavene. Elever som vil skrive samme oppgave samarbeider, hjelper hverandre i gang og gir hverandre respons. En vellykket type oppstart som har ført til lått og løye i klasserommet er når vi dramatiserer setninger. Vi utvider et øyeblikk for å gjøre en setning mer interessant og gi den mer innhold og farge.
F eks: ”Hun/ han gikk med stive skritt opp trappen til selskapet”
Jeg snakker litt med elevene først, for å samle dem, forklare ord og fokusere om oppgaven. Når vi har summet litt, gjør vi setningen. Det er nemlig enkelte ungdomsskolelever som synes det er kjedelig å dramatisere, så derfor ”gjør vi setningen”, for det kan de fordi jeg har lært dem det. Jeg kan stille spørsmål underveis om jeg ser det er nødvendig for å få med alle elevene, og for å gi respons på det de gjør. Det er tøft for enkelte ungdommer å bevege seg sammen med andre elever i klasserommet. Hvordan går du ”stivt”? Er trappen lang? Er du liten, ungdom, gammel? Hvordan er ansiktet ditt? Spent, redd, glad? Hva slags selskap er det hun/han skal i?
Så ”gjør vi setningen”. Elevene beveger seg opp trappen. Ansiktet forandrer seg. Jeg er selvfølgelig med. Det er gøy. Elvene kan se på de andre (– ikke alltid) Jeg kan kommentere enkelte elever, spørre de andre om det de ser. Stille spørsmål. Hvordan ser dere ut når dere skal være sinte? Elevene skal bli bevisste på kroppsspråk, ansiktsuttrykk, alder, miljøet de er i lukt, kulde osv. Når elevene gjør det den personen de skal skrive om, eller det han ser andre gjør, går skrivestarten lettere for menge elever. Spesielt for de som aldri vet hva de skal skrive.
Elevene mine leser tekster av mange forfattere, ”gjør setninger” fra deres tekst og skriver egne tekster fordi de er inspirert til å skrive etterpå. Elevene mine ”gjør setninger” og skriver ord. Ord som blir mange og danner setninger, og kanskje blir lange tekster som blir lest opp på biblioteket for andre elever på skolen.
