«Jeg sitter ikke lenger i klasserommet og føler meg dum,» forteller en elev med vansker som har fått opplæring i lese- og skriveteknologi. Nå kan du lære mer om lese- og skriveteknologi i Språkløyper.
Av Linda Refvik.
«Mens andre elever har lærebøker og pennal, er PC-en min lærebok og min blyant. Jeg gjør det samme som de andre i klassen, men jeg bruker teknologi til det»
«Nå er jeg mye mer selvstendig når jeg jobber med oppgavene.»
«Jeg sitter ikke lenger i klasserommet og føler meg dum»
Tidligere i år var vi fra Lesesenteret på Kompetencecenter for Læsning (KCL) i Århus kommune. Der møtte vi blant annet disse elevene, som er utredet for dysleksi og har store utfordringer knytta til det å lese og skrive på vanlig måte.
Noe av det mange elever vi møtte på KCL formidlet, var at før de fikk tilgang til lese- og skriveteknologi, opplevde de skolen mer som et sted å være og ikke et sted å lære. Gjennom KCL har de fått opplæring i å bruke lese- og skriveteknologi til lesing og skriving. De opplever at teknologien har bidratt til at de endelig føler seg inkludert i klassens læringsmiljø.
Vi har nylig publisert kompetanseutviklingspakken Lese- og skriveteknologi på Språkløyper. Mange stusser nok litt ved navnet. For hva er lese- og skriveteknologi?
Vi har valgt å bruke begrepet lese- og skriveteknologi (LST) om programmer og funksjoner som elever kan bruke som redskap når de leser og skriver. Dette er funksjoner som gir elever tilgang til tekster de ikke mestrer å lese på egenhånd, og til å skrive det de ønsker å skrive uten at skrivevanskene begrenser tekstproduksjonen.
LST gir elevene bak sitatene over mulighet til å delta i undervisningen på lik linje med de andre i klassen.
I Språkløyper har vi bevisst valgt å ikke bruke benevnelser som «kompenserende» og «læringsstøttende» hjelpemidler. En av grunnene til det er at dette er teknologi som alle bruker. Det som for 10 år siden ble regnet som kompenserende er i dag helt vanlig. Hvem hadde for eksempel trodd, bare for kort tid siden, at du kunne produsere tekst ved å snakke inn i mobilen og deretter få den opplest? Og hvor er vi 10 år frem i tid?
Elevene vi møtte i Århus fortalte at teknologien gir dem tilgang til de samme tekstene og oppgavene som de andre i klassen. De opplever større grad av mestring i skolehverdagen og flere valgmuligheter i fremtiden:
«En gang i 7. ble vi bedt om å tenke over hva ville bli og utdanning og slikt, slik at vi kunne ta rett utdanning. Jeg tenkte at jeg ikke duger til noe med de karakterene mine. Men PC-en hjelper meg så jeg kan bli det jeg vil. Jeg vil gå vanlig videregående og deretter ta lærerutdanning, for da kan jeg bli Lesekonsulent og videreformidle kunnskapen min»
Men det er ikke nok at eleven får installert LST-program på PC-en sin. Det er heller ikke nok at eleven kan bruke LST-funksjoner som opplesing og talegjenkjenning. Eleven må få støtte i å integrere bruken i lese- og skriveprosesser. Målet er at eleven på sikt utvikler automatiserte ferdigheter i å bruke LST til å utvikle selvstendige lese- og skrivestrategier.
I en av animasjonsfilmene i pakken sier eleven Per: «Hvordan jeg leser, kommer an på teksten. Av og til så leser jeg bare et avsnitt av gangen. Da markerer jeg avsnittet før jeg går i gang med lesingen. Dette gjør jeg nesten alltid når det er faktatekster, for som regel så dukker det alltid opp ord som jeg ikke vet hva betyr og da må jeg jo finne det ut før jeg går videre, hvis ikke mister jeg lett tråden i det jeg leser».
Anne forteller om en av sine skrivestrategier: «Mens jeg leser en digital tekst bruker jeg delt skjerm på PC-en, med teksten på den ene siden og et digitalt tankekart på den andre. Mens jeg leser markerer jeg nøkkelord i teksten som jeg kopierer og limer inn i et digitalt tankekart. Deretter strukturerer jeg tankekartet og bruker det som skriveramme når jeg skal oppsummere det jeg har lest i egen fagtekst».
Det finnes flere strategier som kan lede mot målet. Det er derfor viktig å modellere gode lese- og skrivestrategier for elevene og oppfordre elevene til å prøve ut flere. På den måten utvikler de både fleksibilitet og selvstendighet.
Målet er blant annet å unngå at elever erfarer det samme som det Marianne Kufaas Sæterhaug i Dysleksi Norge) sier i et intervju i pakken: «Jeg fikk LST-programmet i 4. klasse, men PC-en ble bare liggende i sekken for ingen visste hvordan jeg skulle bruke det».
