Et spennende og nydelig illustrert eventyr som gir mange muligheter for å stimulere ulike deler av barnas språk. Vi har brukt den på mange ulike måter i barnehagen.
Eventyret er fra India/Bangladesh i Asia. Det handler om en gammel dame som skal besøke datteren sin. På veien dit møter hun farlige dyr som vil spise henne. Sammen med datteren klarer hun til slutt å lure dyra slik at historien ender godt, heldigvis.
Boka er oversatt til en rekke språk, men ikke til norsk. Boka gir mange muligheter for å stimulere ulike deler av barnas språk, og vi har brukt den på mange ulike måter i barnehagen.
Hvorfor bruke tospråklige bøker?
I vår barnehage er ca 70 % av barna tospråklige. Vi får inn nye barn som ikke kan noe som helst norsk jevnlig. Det er en viktig oppgave for oss å lære disse barna norsk. Det er helt avgjørende at disse barna lærer det språket som er kommunikasjonsspråket i barnehagen og i samfunnet rundt oss. Men – de som er fire og fem år gamle har ikke bare behov for å bygge opp et ordforråd på norsk. De trenger også å utvikle fortellerkompetanse og tekstkompetanse på samme måte som sine jevnaldrende. Ved å bruke bøker på morsmålet og norsk parallelt kan man få til en bredere språklig stimulans for disse barna også i den perioden de er nybegynnere i norsk.
En måte å gjøre dette på er at tospråklig assistent leser boka og samtaler med barna om denne på barnets morsmål først. Barna kjenner da historien og innholdet i boka før de får samme historie presentert på norsk. Innlæringen av nye ord vil gå lettere og raskere. Vi sikrer oss at barna forstår innholdet og kan delta aktivt. Det flerspråklige bibliotek har lånt barnehagen mange eksemplar på ulike språk. Vi har også kjøpt noen bøker selv, som vi lar barna låne med seg hjem, slik at foreldrene kan formidle boka på barnas morsmål.
Samtaler om språk
Det at boka finnes på mange språk, inviterer i seg selv til samtale om språk. Slike samtaler er med på å vekke barnas nysgjerrighet for hva språk er, og å stimulere deres forståelse av språklig variasjon. De barna som trenger hjelp til å få innpass og respekt i barnegruppa, har godt av et miljø der det er bevissthet og nysgjerrighet rundt ulike språk. De barna som har norsk som morsmål, og kanskje mener et eple er et eple, trenger hjelp til å utvikle sin metaspråklige bevissthet, det vil si til å forstå at ords uttrykk er skilt fra det ordene representerer, for eksempel heter et eple ”eple”, men det kan også hete ”seb” eller ”apple”. Dette er en forståelse av språk som er viktig å ha når man skal lære å lese og skrive, for eksempel for å kunne være med på tanken om at ”appelsinbåt” er et lengre ord enn ”båt”, selv om appelsinbåten er mye mindre enn båten.
Det er dessuten moro å se tekst skrevet med forskjellige bokstaver. Vi kan snakke om bokstavenes form og utseende, og at forskjellige språk kan bruke forskjellige tegnsystemer. I denne hverdagshistorien ser vi at bare det å vise frem boka, kan føre til en samtale om språk:
Chao og Hashim (5 år), Kathy, My og Marie (4 år) er med på lesestund. Vi ordner oss plass på lekerommet – alle må få se bildene:
Chao: ”Jeg har hatt med den boka hjem – to ganger!” ”Den er vietnamesisk!”
Jeg viser henne bokstavene og spør: ”Er du sikker på det? Se på disse bokstavene.”
Chao: ”Nei, det er ikke vietnamesisk.”
Hashim: ”Det er urdu.”
Jeg gir ham rett i at det er de samme bokstavene som man bruker på urdu, men forteller at denne boka altså er på arabisk. Den som Chao hadde med hjem var samme bok, men den var på vietnamesisk.
”Hva står det her da?” spør Chao. ”Er det norsk?”
”Nei, det er engelsk, men de bokstavene er de samme som vi bruker på norsk.”
Men nå må vi lese – og vi må lese på norsk. Norsk forstår vi alle sammen.
Barnas tekst- og fortellerkompetanse
Eventyret er veldig godt egnet for å stimulere barnas fortellerkompetanse, som er evnen til å kunne fortelle/formidle noe: å kunne gi videre en historie eller referere en hendelse i en sammenheng. Fortellerkompetansen henger dermed tett sammen med evnen til å kunne forholde seg til en mottaker, en tilhører. Samtidig er eventyret stimulerende for utvikling av barnas tekstkompetanse. Det gir dem erfaringer med oppbygning av tekst, som å kunne formidle en handling med begynnelse, midtdel og slutt. Tekst- og fortellerkompetansen er dermed viktig basiskunnskap, som grunnlag for lese- og skriveopplæringen.
Unni, avdelingsleder på en av storbarnsavdelingene, har forstørret kartet i Buri-boka og hengt det opp på veggen. Hun har også tegnet alle de som er med i fortellingen slik at barna kan bruke dem og gjenfortelle historien ved hjelp av disse. Barna har også tegnet egne figurer som de forteller eventyret med. Det er mange som har valgt å holde seg til historien, men noen dikter videre selv. Sara (5 år) har for eksempel diktet inn en giraff, som hun så har tegnet til bruk på kartet: ”Giraffen skal si til Buri: ’Vil du sitte oppå ryggen min? Så rekker ikke de andre dyra opp!’”
Eventyret om Buri har klare paralleller til andre eventyr som er kjente for barna, kanskje spesielt Bukkene Bruse, hvor bukkene overtaler trollet til ikke å ta dem, men til å vente fordi det kommer noen som er større siden. Buri overtaler de farlige dyra til ikke å spise henne, men vente til hun er blitt feitere. Det er tre gjentakelser i begge eventyrene og i begge eventyrene klarer hovedkarakterene å overmanne trusselen til slutt. Disse parallellene kan vi snakke om med barna slik at de ser og kjenner igjen likhetene.
Gjenkjennelse
Gjenkjennelse er et viktig pedagogisk prinsipp. Det handler om å ta utgangspunkt i barnet selv, de erfaringer og den kunnskap barnet har, for så å bygge ut derfra. Buri er en bok med gode illustrasjoner – flere av disse kan barn med bakgrunn og erfaringer fra Asia oppleve å kjenne seg igjen i.
Dialogisk høytlesing
Boka er også godt egnet til å få i gang en god samtale med barna - om ulike tema – som denne hverdagsfortellingen viser:
Det er lesestund sammen med tre gutter, to på fem år, og en så vidt fire. Fireåringen, Arben, har lært norsk i noen få måneder. De ser på illustrasjonen av Buri som spiser mat og snakker om hva de vil spise.
Voksen: Er det noe du vil spise da, Arben?
Arben: Jeg vil spise tiger!
Voksen: Kan man spise tigere da?
Frank: Nei.
Zoheb: Nei, man kan spise sau, okse, kylling…
Voksen: Alle de dyrene du sa nå bor på bondegård.
Zoheb: Ja.
Voksen: Hvor bor tigeren da?
Zoheb: I dyrehagen.
Voksen: Det bor noen i dyrehagen, men ikke bare der.
Zoheb: I skogen!
Voksen. Ja! I jungelen!
Med utgangspunkt i boka har de kommet inn på en samtale om ulike dyr. Kan vi føre samtalen videre om forskjellen på ville dyr og husdyr?
Etterarbeid
Det skjer ofte at vi setter i gang ulike formingsaktiviteter etter en lesestund for å la barna få bearbeide inntrykkene sine og bruke de nye ordene de har lært i samtale med andre barn og voksne.
”Jeg skal male Buri!!” sier Zoheb. ”Jeg skal male tiger! Masse tiger!!” sier Arben.
Arben maler og prater med seg selv: Buri, Buri… Tiger, to tiger!… - Jeg skal spise deg!!” Zoheb maler, først Buri: ”Jeg maler armer – med fingre!!” Han fortsetter å male flekker og forteller at de er kaker som Lhalu og Bhalu, hundene til Buri, skal få spise.” Etter en stund er det spisetid og vi går for å vaske hender. Arben vasker hendene mens han nynner ”Lhalu, Bhalu, Lhalu, Bhalu…”
