Maryanne Wolf: Hvordan ivareta dybdelesing i en digital verden

Wolf er kjent som forfatter av«Proust and the Squid: The Story and Science of the Reading Brain» og «Tales of Literacy for the 21st Century».

– Hva er deep reading?

– Deep reading representerer høydepunktet i skriftspråkets utvikling. Det er selve essensen av lesing, når vi sammenfatter i teksten det totale omfanget av de mest avanserte kognitive, språklige og følelsesmessige prosessene vi har utviklet over tid. Fra et fysiologisk ståsted er deep reading sluttproduktet fra hjernens erfarne nettverk for lesing (reading circuit), som er en av menneskehetens viktigste epigenetiske ferdigheter.

Denne ferdigheten er imidlertid aldri en selvfølge, verken i barnets utvikling eller hos voksne. Leseopplæringen starter med at det dannes et svært elementært leseområde bestående av forgreninger som skal identifisere symboler, koble dem til lyder og knytte bokstav/lyd-samsvaret til ordenes betydning og funksjoner. Et slikt grunnleggende leseområde gjør at selv små barn kan knekke lesekoden. De mestrer imidlertid ikke deep reading, som forutsetter årevis med lesing hos yngre og eldre lesere.

– Hvorfor er det et viktig tema?

– Deep reading-prosesser innordnes ofte under den forenklede termen comprehension (forståelse), og omfatter blant annet bakgrunnskunnskap, ulike former for sensorisk bildespråk, empati, analogi, konklusjon/induksjon/deduksjon, kritisk tenkning, innsikt og refleksjon. Det erfarne dybdelesingsområdet oppstår i hjernen når hver enkelt av disse prosessene kan samhandle med lynets hastighet og gi hvert sitt bidrag til lesingen. Enten vi kaller det close eller deep reading må prosessene bak deep reading få tid hver gang vi leser, og i likhet med andre kognitive funksjoner kan de svekkes når de ikke brukes. Følgene av å hindre utviklingen av disse viktige ferdighetene hos barn eller la dem svinne hen hos voksne, kunne ikke vært viktigere. Det er lite som er viktigere for den fremtidige utviklingen av menneskeheten eller for bruken av menneskets evne til kritisk tenkning og empati i dagens demokratiske samfunn. 

– Hva er disse «følgene» som du nevner?

– Disse følgene har sitt opphav i et lite omtalt faktum at det ikke finnes noen genetiske programmer for skriftspråk. Det utvikles ikke naturlig ved stimulering fra omgivelsene, som muntlig språk. Leseområdet er snarere plastisk og svært formbart. Det vil derfor la seg prege av eksterne faktorer som typen skriftsystem og skriftmedium, i tillegg til interne faktorer som hvordan hjernen organiserer språk hos den enkelte. Derfor har det oppstått ulike leseområder hos lesere som bruker forskjellige skriftsystemer og – som har vært spesielt interessant for min egen forskning – ulike skriftmedier. Deri ligger både styrkene og akilleshælen til skriftspråk. 

– På hvilke måter påvirkes deep reading av dagens digitalisering?

– Ettersom det ikke finnes et genetisk program for leseområdet, kan vi aldri snakke om et perfekt leseområde. Hjernens iboende formbarhet gjør at det derimot kan dannes alle slags leseområder basert på det enkelte skriftsystemet, men også først og fremst i dag av skriftmediet. Og her kommer vi til den nyeste haken ved etablering av dybdelesingsprosesser: de uunngåelige endringene som vil oppstå i utviklingen av neste generasjons lesende hjerner hvis et nytt medium får dominere. Særtrekkene ved mediet gjenspeiles i leseområdet. Ifølge Patricia M. Greenfield er det slik at «alle medier har sin pris og sine svakheter; alle medier utvikler visse kognitive ferdigheter på bekostning av andre … Internett kan utvikle imponerende visuell intelligens, og prisen vi betaler ser ut til å være dybdeforståelse: oppmerksom kunnskapservervelse, induktiv analyse, kritisk tenkning, forestillingsevne og refleksjon». 

– Hva er denne «prisen» mer spesifikt?

– Dybdelesingsprosesser, som krever ekstra tid og begrepsmessig innsats, kan med andre ord bli truet av en lesemåte som privilegerer hurtigprosessering av ulike typer informasjon på kort tid, fremfor tregere og mer krevende prosesser. Det er fordi når lesere bombarderes med en stadig strøm av nye sanseinntrykk, så påvirker dette i betydelig grad kvaliteten på oppmerksomheten og hukommelsen deres. Hvis det vi vet bidrar til å forutse det vi leser, og vi bruker mindre tid på å sammenfatte det vi vet, vil det svekke virkningene til resten av dybdelesingsprosessene.  

– Kan du gi noen eksempler på slike virkninger?

– Min norske kollega Anne Mangen og hennes forskningsteam har vist at eldre elever leser det samme avsnittet ulikt på papir kontra skjerm. Det digitale mediet hadde signifikant effekt på elevenes evne til å organisere detaljer og dermed bruke tid på å forstå deler av handlingen som bidrar til forståelse og konklusjon. Den israelske filologen Tami Katzir så det samme hos yngre elever i deres prestasjoner med den samme teksten på papir og digitalt medium. Barnas forståelse av teksten var klart bedre i papirform, hvilket Katzir mener skyldes at det foregår en mer fokusert oppmerksomhet på papir.   

Jeg tror at det er mange faktorer som bidrar til disse to representative settene med funn. I den nye boken min, Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World, ser jeg nærmere på faktorer som den ekstra følbarheten eller bevegelsen vi får med papir, til mer kognitive faktorer som opplevelsen av gjentakelse som oppstår på papir og som hemmes av en forgjengelig og stadig skiftende skjerm. De viktigste endringene som danner grunnlaget for slike funn, er nødvendigvis knyttet til endret oppmerksomhet hos barn (og voksne) og den voldsomme effekten dette vil ha for hukommelse og sammenfatning av bakgrunnskunnskap, som utgjør grunnlaget for fremtidig leseforståelse.

– Hva blir konsekvensene?

– Endringene som skjer vil utvilsomt forandre bruken av dybdelesingsprosesser. Jeg mener at vi allerede nå ser frafallet av kritisk tenkning hos mange som rett og slett ikke bruker den tiden og har den kognitive tålmodigheten som trengs for å vurdere informasjonen de bombarderes med til daglig. Tilfluktsstedet til en tidspresset hjerne er et steg tilbake til de behagelige og velkjente kunnskapslagrene som ikke utfordrer, men tilpasses etter tidligere tenkte tanker. Empati, det å ta andres perspektiv og evnen til å evaluere alternative begrepsdannelser er den kognitive parallelle skaden som kan oppstå når dybdelesingsprosesser avskaffes eller byttes ut med andre prosesser vi kjenner bedre. Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner og demagogi og usannheter kan florere.  

– Skjermer vil ikke forsvinne, og de vil utvilsomt brukes stadig mer i undervisningen. Er det mulig å bruke skjermer effektivt til å fremme ferdigheter innen dybdelesing?

– På den ene siden har vi endringene som mange av oss er bekymret for når det gjelder digitale teknologiers påvirkning på utviklingen av hjernens leseområde, og som vil kreve stor årvåkenhet hvis vi skal bevare dagens erfarne lesende hjerne. På den andre siden kan vi ikke snu utviklingen. Vi er langt forbi overgangspunktet mellom en lese- og skrivekyndig og en digital kultur. Videre og aller viktigst har den digitale verdenen og det digitale mediet en livsviktig påvirkning på vår kultur, som i stadig større grad krever like mye av digitale lese- og skriveferdigheter som ferdigheter innen leseflyt og leseforståelse. Det å forstå nøyaktig hva som er fordelene og ulempene med hvert medium for ulike teksttyper og det beste mediet for ulike leseformål for forskjellige personer, vil utgjøre det komplekse og livsviktige arbeidet til fremtidig lesevitenskap.

– Hva er din innstilling til dette?

– Min egen innstilling er todelt: På den ene siden vil jeg ha mye mer dyptgående kunnskap om hvordan hvert medium på ulike måter påvirker kognitiv og empatisk utvikling. Deretter vil jeg at denne kunnskapen skal brukes til å få systemet til å korrigere sine egne svakheter. Sokrates snakket nedsettende om oppfinnelsen av lesing og skriving, men det han fordømte aller mest var innskrenkingen han følte ville skje i prosessen med ekte læring og den påfølgende ervervede kunnskapen og visdommen. Det var altså ikke bare mediet, men hva mediet oppfordret til som Sokrates protesterte mot. Slik er det i dag også. Det er ikke mediet i seg selv, men prosessen med dypere tenkning som mediet avbryter. Men vi kan gjøre noe med det.

– Hva kan vi gjøre med det, og hvordan kan vi lære fremtidige generasjoner leseferdigheter som vil gjøre dem i stand til å utføre den slags (dybde)lesing som vi i dag tar for gitt?

– I tiden fremover vil jeg også begynne å utvikle en nyansert kunnskapsbase om utviklingen av en todelt lese- og skrivekyndig hjerne (biliterate brain), der barn lærer å bruke dybdelesingsferdigheter først på papir, men etter hvert på alle medier, også dem som ennå ikke er blitt oppfunnet. I den nye boken min peker jeg på noen av elementene som kreves for en slik utvikling, men akkurat nå er vi i ferd med å lære hvordan vi kan håndtere dette kompliserte mangfoldet. På noen måter kan det sammenliknes med hvordan Vygotsky betraktet den parallelle og deretter integrerte utviklingen av tanke og språk, der hver av dem har sin egen tidlige utvikling, og deretter ble vevd sammen gjennom utviklingen av det indre språket. Mitt håp for fremtidige generasjoner er at vi ved å ivareta og fremme dybdelesingsprosessene i oss selv og hos våre barn nå – i denne overgangsfasen – kan danne et reflekterende grunnlag for den intellektuelle utviklingen til menneskeheten med iherdighet, kunnskap og visdom.

Tekst: Leif Tore Sædberg