Boken kan brukes til å snakke om flere emner, den er mangfoldig og rik på de gode og store følelsene. I Fantoft Gård barnehage har de brukt boken til å snakke om sjøen og oldemor.
Presentasjon av boka
Mine to oldemødre er en fortelling om oldemødre, om liv og levd liv, om det mystiske store havet og om det å ha en flerkulturell bakgrunn. Hovedperson og forteller er en liten jente. Far er fra Gambia og mor er fra Norge, og oldemødrene er plassert på hvert sitt kontinent. Den norske oldemoren er en utradisjonell, sigarettrøykende dame med en fortid til sjøs, mens den gambiske har hun aldri møtt, bare sett som en streng dame på et bilde i stuen. En dag kommer faren tilbake fra et besøk i hjemlandet, og i kofferten har han med en gave fra den gambiske oldemoren: En konkylie. Det mystiske suset fra Gambias strender når jentens øre og møtet er magisk. Når oldemor ringer for å høre om oldebarnet i Norge likte gaven, får det strenge bildet på stueveggen en stemme. En teslurpende og lun stemme. Så dør oldemor fra Gambia, og etter det besøker de den norske oldemoren litt oftere. Til sist blir også denne oldemoren borte. Når hun minnes de to oldemødrene sine, ser hun dem sittende med tekoppen i hånden mens de snakker om havet.
Denne forestillingen er også bokens siste illustrasjon: Den norske oldemoren med oldemormage, hvitt bølgende hår og beina i kors, og den gambiske med en konkylieliknende turban, brun rynkete hud og sandaler. Slik går havet igjen som en rød tråd i alle bildene i boken, og fungerer som et bindeledd mellom de to oldemødrene og mellom oldemødre og oldebarn. Jentens krusete hår, den krøllete telefonledningen, bølgene som viser seg når oldemor synger og forteller om sin ungdom til sjøs, omslutter og gir boken et duvende og sirkulært uttrykk.
Boken i bruk
Opplegget rundt boken delte jeg i to: en høytlesningsstund og en malestund. Siden boken tar opp så mange store tema passer den best for førskolebarna. Vi plasserte oss i et lite rom, skjermet fra støy. Jeg la sofaputer utover gulvet, og vi satt tett sammen. Til lesestunden hadde jeg med noen rekvisitter: en konkylie og et bilde av oldemoren min.
Før vi begynte å lese, snakket vi litt om forsiden, hva ser dere? Det de så var ikke oldemødre, gamle mennesker eller for den saks skyld bestemødre. Nei, de så troll! Store neser, rynkete ansikter og spisse haker minnet helst om troll. For å forklare hva en oldemor er og hvor mange oldemødre vi har, hadde jeg tegnet et lite slektstre. Vi telte og alle ble overrasket over at vi har så mange. Få av barna hadde et forhold til oldemødrene sine. Enten bodde de i andre land, var døde eller så visste de ikke. Men besteforeldre var enklere, dem var det mange av.
Jeg viste bildet av min egen oldemor, sittende i en gyngestol. Hun var fra Sunnfjord og gammel da hun døde. De siste årene satt hun ofte i den gyngestolen og strikket. Et av barna hadde med et bilde av sin oldemor, hun var fra Iran og satt i en sofa sammen med bestemor. Men så var det nok snakking, skal du ikke lese snart?
Barna satt i en halvsirkel rundt meg og jeg holdt boken opp mens jeg leste. Siden det er en billedbok, fungerte dette fint. Barna var oppmerksomme og konsentrerte og ble tydelig fanget av bokens varme illustrasjoner. Underveis i lesingen stoppet vi opp, jeg forklarte ord, handling og bilder. Oldemødrene var litt skumle syntes de (bildet av trollet slapp ikke helt taket), men etter hvert som vi leste ble de litt snillere. Midt i lesingen hadde vi en konkylielyttestund. Barna var musestille og konsentrerte seg maks på å høre bølgeskvulp fra den gambiske kysten. - Hører dere noe? spurte jeg. - HYYYSJ! Vi prøver å høre! Så det.
Etterpå malte vi havet og oldemødre mens vi hørte på sjømannsviser. For den norske oldemoren som hadde vært til sjøs, hun kunne mange av disse visene. Det var rare viser synes de, i tillegg var det uvant å høre på musikk og male samtidig. Men det falt i smak. Det ble fine bilder av både oldemødre i gyngestol, en storm på havet, en farlig hai – og en gorilla.
Erfaringer
Jeg konsentrerte meg om å tydeliggjøre enkelte aspekter ved teksten. Det ble en leseopplevelse hvor vi lærte litt mer om hva en oldemor er, hvordan havet høres ut, at det er vanlig med slekt i flere land, at havet fins inni konkylien, at døde oldemødre drikker te, og om å minnes de vi er glad i.
Denne boken kan brukes til å snakke om flere emner, den er mangfoldig og rik på de gode og store følelsene. Vi valgte å konsentrere oss om sjøen og oldemor, men den kan med fordel brukes til å snakke om nasjonalitet, døden og relasjoner mellom ung og gammel. ”Mine to oldemødre” smaker salt og synger av full hals. Det er definitivt ingen stivbeint landkrabbe. Anbefales.
Presentasjon ved Synnøve Vindheim Svardal
