Funderinger fra en steinhugger

Skrevet av restaureringstekniker Erik Akira Inman fra Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Oversatt fra engelsk til norsk av Inger Marie Egenberg og Bjørn Idland.

I mine til nå fem år som steinhugger i restaureringsprosjektet på Stavanger domkirke har jeg ofte hatt slike øyeblikk av refleksjon, i rytmen fra hammer og meisel.

Selv om arbeidet begynner med en steinblokk saget på moderne vis med elektrisk verktøy, har vi fått den sjeldne muligheten til å bruke tradisjonelt håndverktøy på nesten hvert eneste trinn i prosessen. Det er kanskje den iboende relasjonen mellom steinhuggeren, hans eller hennes hammer og meisel, og steinen, som er unik og gir mulighet for refleksjoner om naturen, historien og fremtiden for steinhuggerfaget. 

Som en del av museets oppdrag, fokuserer jeg på steinkonservering. Jeg jobber i et lite team som reparerer og erstatter dekorative fasadeelementer på Stavanger domkirke. Vi fjerner de mest skadde elementene som ikke lenger har en strukturell funksjon, samt steiner med ødelagte tidligere reparasjoner, og kopierer dem. Gjennom observasjon studerer vi formene og prøver å fange ånden eller intensjonen til den forrige steinhuggeren, i objektet. Denne typen konservering krever kunnskap om stein (selvfølgelig), arkitekturhistorie, steinhugger-teknikker, bygningskonstruksjon og stilistisk dekorasjon. Det siste punktet er det viktigste for en steinhugger, som må forstå naturens spenninger, form, vekt og bevegelse for å lykkes med en abstraksjon av den. 

Ornamentikk som abstrahert virkelighet 

Ornamentikk er ikke utelukkende dekorativt; det har både symbolsk betydning og proporsjonal harmoni innenfor sin arkitektoniske kontekst. Gjentakende motiv, som for eksempel de bladformede dekorasjonene jeg hugger, kan ha fungert som en markør for fellesskap eller kontinuitet mellom fjerne katedraler for hundrevis av år siden. Bladene på domkirken, som er unike i variasjon og stil, er påvirket av de bladformede dekorasjonene fra andre europeiske bygninger. Disse likhetene i utseendet har ført til at noen historikere har en teori om at steinhoggere fra Winchester Cathedral i England bidro til å bygge Stavanger domkirke. Å overse disse små, tilsynelatende ubetydelige dekorative elementene er det samme som å overse en viktig del av menneskets migrasjonshistorie, da de sannsynligvis fungerte som gjenkjennelige trekk for nye tilflyttere i et ukjent land. Disse ornamentene kan ha snakket like tydelig til reisende fra fortiden som de tilsynelatende gjør til dagens turister, som legger ut på halvdagsturer fra cruisebåtene sine med minnet om dusinvis av nylig besøkte katedraler i tankene. I det minste snakket de direkte til denne moderne steinhuggeren som flyttet til Europa for å lære et eldgammelt håndverk, og fant seg selv i fotsporene til middelalderens engelske steinhuggere som brakte den stive bladdekorasjonen til en liten katedral i Stavanger. 

En annen mer praktisk anvendelse av ornamentene var å skjule kompliserte skjæringspunkter mellom alle de forskjellige geometriske profilene på katedralen. Det klassisk påvirkede listverket krysser noen ganger i svært kompliserte retninger. En katedral består av ulike strukturelle elementer, som søyler, støtteben, tårn og sokler. Hver gang det er endringer mellom disse elementene, oppstår det ofte utfordrende møtepunkter eller kontaktområder. Dette gjelder spesielt for hvelvtak på grunn av deres komplekse ​​design. På en så stor skala er det vanskelig å få de ulike elementene til å møtes perfekt. Geometriske profiler må være forutsigbare, derfor kan ornamentikken løse dette problemet. Geometriske profiler skaper en følelse av kontinuitet eller leder oppmerksomheten bort fra uregelmessigheter ved hjelp av lys og skygge. Dette engasjerer betrakteren og skaper en mer dynamisk fasade. 

Ofte stilte spørsmål 

Som steinhugger blir jeg ofte spurt de tre samme spørsmålene (rangert i rekkefølge i forhold til frekvens): 

1.     Hvor lang tid tar det? 

Det varierer, men av og til synes jeg at tidsbruken er annerledes enn det man kunne forvente. Fra start til slutt, det å flytte en tung stein, å få den til å passe inn i veggen, lage maler av profiler og justere dem i forhold til de omkringliggende steinene, dette tar ofte mer tid enn å hugge detaljer i selve profilene. Utskjæringer føles, og ser ut som de krever mest tid og oppmerksomhet, men utgjør noen ganger den minst kompliserte delen av prosessen. Samtidig er det en fin kunst å gjøre dem riktig. Generelt skal de beste utskjæringene fungere som et motiv og skape mønstre som blomstrer, men de skal ikke skille seg for mye ut på egen hånd. De skal heller ikke være helt like, selv om de kanskje ser identiske ut sett fra bakken. Selv om det er abstrahert, bør det dekorative bladet være så nært sin naturlige form som mulig, slik at hvem som helst kan gjenkjenne motivet. Når en utskjæring mangler noen viktige komponenter som binder den til sin naturlige motpart, tror jeg folk til en viss grad synes den ser feilplassert ut, uansett hvor abstrakt den er. I domkirkens tilfelle hjelper det at jeg bruker restene av de gamle utskjæringene som veiledning for kopiene jeg lager. Dette betyr at jeg trenger mindre tid for å forestille meg de opprinnelige formene. 

2.     Hva skjer hvis du gjør en tabbe? 

Svaret avhenger av konteksten. Ofte blir en feil eller et hugg med meiselen mindre alvorlig på grunn av den nære arbeidsrelasjonen med steinen og størrelsen på meiselen. Selvfølgelig, hvis en nese faller av et ansikt, så er det stort, men for det meste er feilen bare så stor som den meiselen man bruker. Oftest, når det betyr mest, ender vi opp med mindre og mindre meisler, og dermed minskes muligheten for en feil. Når jeg hogger, holder jeg muligheten for at noe kan gå galt i bakhodet og tenker av og til gjennom «worst case scenario», men jeg prøver å holde fokuset mitt på det ønskede resultatet. Dette er livserfaringer jeg har lært fra å spille timevis med backgammon med vennen min og håndverkeren George Murphy – et spill som krever at du vurderer «worst case scenario» hvis du skal ha noen sjanse til å beregne trekket ditt riktig, unngå unødvendig risiko og vinne på lang sikt. Praktisk sett finnes det måter å endre litt på designet, slik at en feil blir minimert. 

3.     Hva fikk deg til å begynne med steinhugging? 

Svaret på dette spørsmålet skuffer ofte spørsmålsstillerne, fordi jeg kan se at mange har en romantisk forestilling om yrket sitt. Jeg har ingen romantisk historie om å vokse opp med steinhugger-mestere, om å bli fanget av steinens mystikk eller bli inspirert av dikt om håndverket. Det var en praktisk mulighet som jeg grep da jeg så etter en enkel retning i livet. Jeg tok et steinhuggerkurs på college. Det viste seg å være mer utfordrende å arbeide med stein enn jeg hadde forventet. Stein kan bli oppdaget, brukt og bearbeidet på mange måter. Det er dette som gjør yrket interessant for meg, og jeg blir stadig inspirert av det andre steinhuggere skaper. Denne delen av svaret er ikke så skuffende. Men ofte forestiller jeg meg at det er et fjerde spørsmål folk er for høflige til å stille: I denne tidsalderen som er preget av usikkerhet, med digitale teknologier, global kapitalisme og alle disse moderne verktøy til vår disposisjon, hvorfor bruke så mye tid på å hugge et stykke stein? 

Grunner til å reflektere 

Det fjerde spørsmålet er kanskje bare toppen av isfjellet av filosofiske spørsmål som yrket mitt er omgitt av. Å fjerne materialer med hammer og meisel er en helt annen opplevelse enn å bruke konvensjonelle mekaniske verktøy, og strukturene de skaper er som strekene du lager når du tegner. Det er disse linjene som tar deg fremover i arbeidet. 

Å utføre grovarbeidet med moderne verktøy som en vinkelsliper – et mekanisk håndverktøy med et hurtig-roterende diamantblad som skjærer i steinen – fjerner overskuddsmateriale enkelt. Det man mister er en kompleks følelse og tilknytning til steinen. Man får bråk, støv og en annen opplevelse av fremdrift. Det er i grunnen ingenting galt med vinkelsliperen. Jeg savner å bruke den og føler av og til frustrasjon over å måtte langsomt fjerne en hard kvarts i steinen med en meisel, i stedet for å bruke vinkelsliper. 

Jeg har lest at å male kan være som å ha en samtale – en dialog mellom skaperen og skapelsen som gir mening til verden, og som gir retning til hva man bør beholde, forandre og verdsette. Jeg syns steinhugging resonnerer med denne interne dialogen, spesielt når det er få eksterne faktorer som påvirker arbeidet. Som i alle gode samtaler må man av og til gi slipp på kontrollen og åpne for samarbeid. Ofte blir utfallet bedre på denne måten, når alle har fått sagt sitt. Jeg sier ikke at mekaniske verktøy nødvendigvis reduserer den kreative prosessen, men i en verden hvor fremskyndet produksjon og effektivitet er høyt verdsatt, burde vi ikke bare være fokusert på målet. Med disse tankene i bakhodet, bør vi spørre oss hvilken rolle moderne teknologi skal spille i bevaringen av kulturarven. Restaureringen av denne katedralen handler ikke bare om konservering av en viktig bygning, men som prosjektgruppen har presisert, handler det også om konservering av tradisjonelle håndverk. 

Det er forgjeves å forsøke å spå hva som skjer i fremtiden, men jeg kan ikke snakke om mitt eget kall her uten å raskt erkjenne teknologiene, som allerede har blitt populære i kommersiell produksjon av skulpturer, som for eksempel CNC-maskiner, 3D-printing/scanning og kunstig intelligens. Jeg har hørt at det blir sagt at snart vil språk, lyd og bilde bli kombinert i en app som ChatGPT, for å produsere videoer fra enkle ord eller setninger. Derfor er det ikke så usannsynlig at de samme teknologiene kan bli kombinert med et 3D-modelleringsprogram som er koblet til en robotarm, som deretter enkelt kan hogge en stein uten at det krever mye menneskelig kreativitet. For tre år siden hugget en robotarm en kopi av Canovas “Amor og Psyke” i Carrara-marmor uten stopp på 250 timer, med så små forskjeller i overflatestruktur at man ikke kunne se det, uten å måtte stå tett på. 

Det virker som om den teknologiske utviklingen skjer i en hastighet som overgår vår fulle forståelse som mennesker. Dette nødvendiggjør at vi bremser ned der det er mulig, og gir rom for ettertanke og refleksjon. Kan vår streben etter hastighet og effektivitet føre til tap av autonomi og kreativitet?  Hvilket ansvar har vi for fremtiden, som vi kan ta med oss fra fortiden? 

Jeg støtter på ingen måte et anti-teknologisk synspunkt: Nye verktøy har sin plass og vil utvide måten vi skaper på, og måten vi kommuniserer med vår materielle verden. Det vil til og med gi muligheter for folk uten erfaring i faget å skape utskjæringer – en skremmende tanke for en steinhugger som har viet nesten halve livet sitt til håndverket, men fantastisk for den kreative diskursen når alle og enhver får slike muligheter. Jeg er bare én person i en svært liten nisje av håndverkere, en del av en større gruppe yrker som står overfor de samme eksistensielle spørsmålene. 

Jeg tviler lite på at det alltid vil være en viss interesse for menneskelig berøring. En slik interesse kan kanskje avta, kanskje etter hvert som nødvendigheten av den menneskelige berøringen blir mer fjern. Det finnes ingen måte å objektivt fastslå hva som er bedre. Hvis vi ikke vet hvem som skapte skulpturen eller hvordan den ble laget, ville det bety noe for oss? Det kan argumenteres for at moderne teknologi har ført til et tap av både autentisitet og en tilknytning til verden rundt oss. Selv om dette spørsmålet krever videre utforskning og nyansering, er jeg bekymret for at det går tapt ting når vi introduserer teknologi uten kritisk tenkning. 

I stedet for å la oss bli revet med av teknologiske fremskritt, har tilnærmingen vår til Stavanger domkirke gitt oss tid til å forstå vår nåværende posisjon og implikasjonene teknologi kan ha for håndverkets fremtid. På samme måte kan vi, i stedet for å romantisere fortiden blindt, trekke ut verdiene som er relevante for oss som mennesker i dag. Folk kommenterer ofte, når de finner ut hva jeg gjør, at jeg er den eneste personen de noensinne har møtt som er engasjert i det som «må være et døende yrke». En venn minnet meg om at døden er det som skiller mennesker fra AI, og at de gamle grekerne visste at gudene misunte vår dødelighet fordi det dyptgående forandret vår opplevelse og forståelse av verden. Å dø handler ikke nødvendigvis bare om tap, men gir oss en grunn til å reflektere over det som var, det som er, og det som fremdeles kan være – så lenge man ikke er helt død.