Opplevelser langs turstien på Bru, Stavanger

Skrevet av arkeolog Mari Høgestøl, botaniker Lisbeth Prøsch-Danielsen og tekstilkunstner Ingrid Juell Moe.

Videre har det stått ei steinkirke på øya, den målte 12 x 5 meter, og ble oppført på midten av 1200-­tallet. Den var ikke i bruk etter reformasjonen og ble revet i 1880. Selv om det har vært gjen­nomført få arkeologiske undersøkel­ser på Bru, er det funnet og levert inn økser av stein, spinnehjul, dolk, sverd, spenner av bronse, runestei­ner samt blykors med runer. Korsene ble funnet i ei gravrøys fra førkristen tid. Ikke minst må det trekkes fram et krusifiks med datering 1000–1200 e.Kr., som kan være et av de eldste romanske arbeider i landet, funnet ikke langt fra steinkirka.

Turstien på Bru går gjennom et kulturlandskap med skog, hage, bei­temark og lyngheilandskap. Langs stien er det registrert gravhauger, en alvedans (stakketuft) og helleristnin­ger, og du kan betrakte en markant strandvoll samt oppleve kunstverk som ble til da Stavanger var euro­peisk kulturhovedstad i 2008. Pro­sjektet ble kalt «Horisonter og Frag­menter» og inkluderte poeten Torild Wardenær og fire visuelle kunstnere: Ingrid Juell Moe, Jørn Rønnau, Tori Wrånes og Barbro Raen Thomassen. Ingrid Juell Moe var kunstnerisk le­der for prosjektet, mens Inger Lise Bru stod som produsent og vertskap – det siste sammen med sin mann, Magnus Bru. Stien ble besøkt av ca. 40 000 mennesker i den tiårsperio­den den skulle vare. Sammen skap­te de en unik kultursti med i alt 15 kunstverk. Fortsatt er det mulig å se og oppleve sju av dem. Kunst skapt av forgjengelig materiale er imidler­tid nå gått tilbake til naturen.

Turstien (se fig. 1):

1. "Bautastein"

av Barbro Raen Thomassen og Torild Wardenær der teksten er hentet fra Warde­nærs diktsamling Døgndrift (1998): «Men før det skal tiden strømme uendelig på», er det før­ste kunstverket du treffer på, på høyre side av veien.

Bautasteiner fra forhistorisk tid er reiste steiner uten innskrift. Som oftest markerer de graver, og de var i bruk i hele jernalderen. I tidligere Rennesøy kommune fin­nes det i dag ni bautasteiner, hvor den som er nærmest Bru, står på naboøya Sokn.

Går du videre nedover jordbruks­veien, kan du på høyre side, bak gjer­dene, skimte to små gravhauger (se avmerking på kartet). De kan imid­lertid være vanskelige å få øye på. På Bru er det i alt registrert i underkant av 30 gravhauger/røyser spredt ut over øya. De fleste er nok fra perio­den 200 til 550 e.Kr.

2. Alvedans

På venstre side finnes det en alvedans. (Alvedans, fig. 2) er et kulturminne som er knyttet til til utmarksbruk og lyngheidrift, spe­sielt på Jæren. De finnes så langt nord som til Rennesøy. På Bru er det registrert alvedanser på Slet­teheia og på Brufjellet. Alvedan­ser er spadde, ovale sirkler eller rektangulære byggverk av jord og grus som måler alt fra tre til tolv meter i diameter. De består av en grøft med tilhørende oppspadde jordvoll(er) som kan være gravd innover, utover eller begge veier. Helt fra 1800-­tallet har mennes­kene lurt på hva disse byggverkene har vært brukt til. Enkelte har forklart alvedansene som et kul­tisk fenomen knyttet til alvekult og solkult, men nyere forskning viser at de har tjent som stakkeste­der for høy­, lyng­ eller myrslått kanskje så langt tilbake som til 500-­tallet.

3. Helleristninger

Litt lenger ned på jordbruksstien ses flere steile fjellpaneler – på fol­kemunne kalt «Foldeskjørtet» (Fig. 3). En gruppe geologer var på tur i 2011 da de plutselig fikk øye på et skip på en av bergveggene. Seinere ble funnstedet sjekket av folk fra Arkeologisk museum, UiS, og det ble da funnet svake spor etter rist­ninger på alle tre palenene. Her ble det til sammen påvist 12–13 skip og en mulig fotsåle.

Ristningene er fra bronsealder (1750–500 f.Kr.), og da helst fra den yngre delen. Riter og myter i bronsealderens religion er ofte blitt knyttet til fruktbarhetskult og dyrking av sola og solguder; riter og myter knyttet til dette er felles for store deler av Europa, Egypt og Midtøsten. I Nord­-Europa, og særlig da i Skandinavia, fikk dette sitt eget ikonografiske uttrykk. For god grøde er vann, i tillegg til sol, et viktig element.

Skipet er et gjennomgående symbol på så å si alle lokaliteter i Rogaland. De har vært tolket på ulike måter, bl.a. så prosaisk som handelsskip, men å knytte dem til myten om solens reise er også en mulighet. Sola reiser over himme­len og går ned i vest, forsvinner i havet, og ferden går så videre un­der havet til den igjen står opp i øst. For å hjelpe sola på sin ferd ble det laget myter og riter knyt­tet til et dagskip som trekker sola mot vest, og et nattskip som trek­ker den under havet, før den igjen står opp i øst – et evig kretsløp. Figurene på veggene er svært for­vitret og vanskelige å se, men står sola høyt i sørvest, kan du få øye på dem, særlig skipet på vegg 1 (Fig. 4). Om du ikke ser figurene, kan du beundre naturformasjonen og tenke over – hvorfor ble akkurat dette stedet valgt? Ristningene må betraktes fra veien, da området er gjerdet inn.

På Bru finnes det i tillegg til den ovennevnte lokaliteten ytter­ligere tre lokaliteter; i «Ørnavika» hvor det er ni skip, en fotsåle og fire fragmenterte linjer, på «Hånes­ berget» som inneholder 44 ristnin­ger hvorav 28 skip, og hvor resten er linjemønster som kan være frag­menter av skip. I tillegg finnes i nærheten et enslig skip.

Helleristninger eller bergkunst er uttrykk for kommunikasjon med det overnaturlige, naturen og omverden. De neste kunstverkene er også ut­ trykk for kommunikasjon, men da i vår tid:

4.  «Manush Mara»

Dette er et fellesprosjekt mellom Barbro Raen Thomassen, Torild Wardenær, Tori Wraanes og Ingrid Juell Moe etter en idé av Jørn Røn­ nau. «Manush Mara» er inspirert av et foredrag holdt på Bru av den norske forfatter og fotograf Wera Sæther som har levd, arbeidet og studert sandøyene i Bangladesh over flere år. Hun fikk lokale folk til å fortelle om hvordan situasjo­nen var når det gjaldt antall dyr og mennesker i 2008 på sandøya Ma­nush Mara i elva Brahmaputra nær Bangladesh. Disse tallene er hogd ned i stein på svaberget i Sandvika på Bru, og verket ble innviet i sep­tember 2008 av den åndelige og humanitære lederen Sri Sri, Ravi Shankar (Fig. 5). Hvordan endringene er på Manush Mara, nå som klimaforandringene fortsetter, vet vi ikke.

Tankene bak prosjektet var:

Global bevissthet. Prosjektet peker på hvor forskjellige livsvilkår vi mennesker har på denne vår felles klode, illustrert ved å sammenhol­de det stabile norske Bru med en tilsvarende flyktig sandøy i Brah­maputra ved foten av Himalayas altfor hurtig smeltende isbreer.

Livets og naturens prosesser, som fremskyndes uoverskuelig og delvis ukontrollert av menneskeskapte klimaforandringer.

Forskjeller. Om fjell kontra sand, om stabilitet kontra flyktighet, om trygghet kontra uvisshet, om ma­teriell rikdom kontra materiell fat­tigdom, om skulptur og sang, men også om livsglede.

Det har ikke alltid vært like trygge og stabile forhold på Bru som i dag. Sjøbunnen i Boknafjorden var spe­sielt ustabil i siste del av istiden og i de neste tusen årene. Da isen for­svant for 14 000 år siden, hevet lan­det seg raskt, og det oppstod spen­ninger i jordskorpa som utløste små jordskjelv i berggrunnen. Løsmasser som var fraktet ut på sjøbunnen ble ustabile og førte til at enkelte store flak sklei ut og skapte flodbølger (tsu­namier) av varierende størrelser. Spor etter slike skred finner vi i Karmsund­bassenget og i et område mellom Ves­tre Bokn og Rennesøy i forlengelsen av Hervikfjorden. Det siste skredet hadde et areal på størrelse med Kva­draturen i Kristiansand, og hele 28 millioner kubikkmeter masse sklei ut og skapte en flodbølge med en høyde fra bunn til topp på åtte meter. Et­ter et par minutter rundet bølgene Mosterøy med retning mot Bru. Vi vet ikke om menneskeliv gikk tapt den gangen, men bølgen feide over og ødela steinalderboplassen på Galta ved Mortavika på Rennesøy.

5. «Nå, ennå»

av Torild Wardenær, Kryssord på svaberg. Tre spor av hegre (fig. 6).

I egyptisk, (men også i romersk og gresk mytologi) er fuglen Fønix, som faktisk ligner på en hegre, et symbol på gjenfødelse og gjenopp­standelse knyttet til solguden Ra – likt tolkningen av skipet som solas hjelper over himmelen og under havet i et evig kretsløp.

6.  Gravrøys på Bruhalsen

Dette er en godt synlig og markant gravrøys – ca. 13 meter i diameter og 2 meter høy (Fig. 7). Den ble registrert så tidlig som i 1910 av Anton W. Brøgger – en kjent arkeolog som var konservator på Stavanger Mu­seum i perioden 1909 til 1913. Størrelse, beliggenheten, og at det er ei røys, skulle tyde på en date­ring til eldre bronsealder (1750– 1100 f.Kr.). Da havnivået i eldre bronsealder sto høyere, må den trolig være yngre – fra jernalderen.

Løsmassene som forbinder Bruhalsen med halvøya Bruhåve, er et godt eksempel på en strand­voll under oppbygging i dag.

Når du står på Bruhalsen, kan du se rett over til Sokn i nord. Her har det stått et kors av stein som det i dag dessverre bare er foten igjen av. Det er i alt funnet 60 slike reiste steinkors samt 32 reiste stei­ner med innhogde kors i Norge, storparten finnes på Vestlandet. De fleste av dem kan dateres fra år 900 og til et stykke ut på 1000-tal­let. De vitner om kristendommens frammarsj. Som nevnt innled­ningsvis, er det også funnet to bly­kors på Bru. Disse ble funnet i en førkristen gravrøys. I Norge er det hittil funnet 24 blykors, hvorav 13 stammer fra Rogaland. Tidligere ble de, som på Bru, funnet i graver. Nå har de også dukket opp i dyrka mark som følge av metallsøking.

7. «Kubikkstol»

av Jørn Rønnau

En stol av larvikitt vendt mot vest. Et landemerke, utkikkspunkt og en utmerket sittestol for vandrere.

Samme år som kulturstien ble åp­net på Bru, ble larvikitt kåret til vårt lands nasjonale bergart. Den har et vakkert, blålig fargespill. Etter å ha hvilt deg på stolen, tar du samme vei tilbake til helleristnings­lokaliteten, men nå tar du av mot høyre og sørover – da går du ut på en:

8. Strandvoll

Rett nedenfor «Foldeskjørtet» og helleristningene (nr. 3) ser vi tyde­lige spor etter en gammel strand­voll som ligger pent plassert i Rud­levika og på vei ned mot Bruhalsen (Fig. 8). Strandvollen er et resultat av en naturlig og langt mer fredelig og langsom prosess enn den flod­bølgen førte med seg. Strandvol­lene ble dannet under en havstig­ning som kan føres 5500 kalender­år tilbake i tid.

Der er to sett med strandvoller – ett sett som ligger 14 meter over ha­ vet og ett sett om lag 10 meter over ha­vet. Det er 1500 år mellom disse to strandvollsystemene. Strandvollen i Rudlevika tilhører det yngste set­tet. Steinene i strandvollen er godt rundete og skiller seg fra morene­ materialet omkring. Strandvollen, samt et dikt «Epilog» fra diktsam­lingen «Lågt skydekke» av Jan Inge Sørbø, gav inspirasjon til kunst­ verket «Skjold mot maktene» av Ingrid Juell Moe. Kunstverket var plassert i strandvollen, men verket som blant annet bestod av skjell­ sand, har naturlig nok blitt vasket ut i tidens løp.

Neste kunstverk på turstien er:

9. Frø-objekt

av Barbro Raen Thomassen. Frø av linbendel (Spergula arvensis) (Fig. 9). Frøet som veier 600 kg, er laget i iddefjordgranitt som er en av våre grunnfjellsbergarter. Både frøet og frøkapselen til linbendel har en vakker symmetrisk form. Linbendel er et ugress som kom til Norge med det første jordbruket allerede i siste del av yngre stein­alder. Linbendel er et av få ugress som vi kan finne igjen i kornåkre­ne gjennom hele den forhistoriske tiden. Arkeologisk museum, UiS, har kjøpt inn både et frø og en frø­kapsel av linbendel av kunstneren, og gjenstandene kan ses i utstillin­gene og i museets hage.

Neste post er:

10. «Veikryss»

av Jørn Rønnau. Vegvesenets trekantete trafikkskilt for «veikryss» markerer stedet hvor Bru kultursti krysser E39, 222 meter under jorda. Om lag 3000 år f.Kr. sto men­neskene på Bru overfor et veivalg – fra høsting av naturen til inves­tering i den, dvs. overgangen til jordbruk. Selv om fangst og fiske fortsatt var viktig i økonomien, var overgangen til ny økonomi skjell­settende og påvirket så vel religion som sosial organisering.

På naboøya Sokn viser et pollendia­gram at de første indikatorene på bei­tebruk og åpning av landskapet kan dateres til om lag 3300 f.Kr. Vi må anta at dette også gjelder for Bru.

Når du har gått ut av stien og ned på gårdsveien, ligger siste post på tur­stien på flata rett ovenfor veien.

Her finner du kunstverket:

11. «Landingsplass for engler»

av Jørn Rønnau.

En stjerneformet fordypning ut­ hogd i flatt fjell på en høyde som former en landingsplass (Fig. 10). Dette himmelspeilet, som kan holde på regnvannet, vil blinke til eventuelle forbipasserende engler eller andre flyvende vesener.

Hvis vi går 3‒4000 år tilbake i tid, sto himmelen og vannet sentralt i da­tidens religion og mytologi, jf. tek­sten under severdighet nr. 3.