Ritualer i bronsealderen, hugget i stein

Av Gitte Kjeldsen, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

En enestående verden av bilder og fremstillinger av mennesker, dyr og gjenstander gir et unikt blikk inn i bronsealderens religion, tidens ritualer og verdensoppfattelse. I bronsealderens trosforestillinger finner vi motiver av mytiske gudebilder, dyr, hybridvesener samt bronsestatuetter av gudelignende figurer. Bronsealderen er full av symboler og kunst som er viktige elementer i de fleste religioner, og kan kanskje bedre enn ord uttrykke noe åndelig eller spirituelt, slik helleristningene gjør.

I Rogaland finns flest helleristninger i tett tilknytning til vann og vannveier, i lune bukter og laguner. Forskere bruker begrepet maritime ristninger, ettersom ulike båtfigurer er det dominerende motiv i hele Skandinavia. 

De eldste båtene kan ha vært svært vakre med fint svungne stevner pyntet med et dyrehode, vanligvis et hestehode. Et annet viktig motiv er solen. Små soler i forskjellige former, som for eksempel små groper, finnes stort sett alltid i nærheten av, eller i kombinasjon med skipet. Solsymboler ble også gravert på bronsesverd, dolker og smykker, mens skip ble inngravert på rakekniver.

Hesten har også hatt en sentral rolle som symbol i religion og kunst i førkristen tid. Hesten var både offerdyr og solens hjelper. Den var bindeledd mellom liv og død, mellom himmel og hav, og mellom gudene og menneskene. Flere av helleristningsskipene i Rogaland har et hestehode i stevnen, kanskje var hesten også sjøfarernes beskytter og hjelper på havet.

Den åndelige leder

Sjamanen er en person som har kontakt med de åndelige krefter i det høyere kosmologiske universet hvor naturen er levende med sine egne ånder og sjeler.

I det kosmologiske universet henger flere verdener sammen, dermed er sjamanen et nødvendig mellomledd mellom de forskjellige verdener. Sjamanen kan forvandle seg, passere grenser mellom verdener i dyreham eller som hybridvesen. Sjamanen muliggjør kommunikasjon mellom levende og døde, mellom mennesker og dyr, og mellom mennesker og ånder. For bronsealdermenneskene var den verden de var omgitt av, en levende og virksom verden. Naturen besto ikke bare av det man rent faktisk kunne se. Tilværelsen kunne være et dekke over usynlige krefter, som kunne true menneskene med ulykke, sykdommer og naturkatastrofer. Det var disse kreftene som fikk tingene til å fungere. Derfor måtte man kjenne til det usynlige, være i forbindelse med det, slik at man kunne ferdes sikkert i verden. Sjamanens fremste rolle var å opprettholde balansen i menneskenes verden. På Austre Åmøy i Stavanger kommune er en sjaman hugget i berget. Figuren er kledd i fullt «sjaman» utstyr, den bærer en «fuglemaske» med lange utstrakte armer (som vinger), rundt livet har figuren et sverd, en dolk, og en liten beholder/veske og er omgitt av flere større skip og solfigurer. På Vigdel og Kråkhaug i Sola kommune ser vi sjamaner som holder kultøkser, også de omgitt av flere skip og solfigurer, i tillegg til dyr og mennesker.

Oppsummering

Helleristningene vitner om en avansert rituell aktivitet der kretser omkring skipet, solen, dyr og mennesker. Solreligionen og forestillinger om solen fikk muligvis guddommelig status i bronsealderen.  Noen forskere tolker bildene som et innblikk i historier fra mytenes verden. Disse tolkningene utelukker ikke hverandre, og kan like gjerne ha vært en kombinasjon. Til alle tider har mennesket måtte tyde den verden det befant seg i – heller ikke bronsealderens bondesamfunn kunne fungere bare ved å besverge de bakenforliggende maktene. Menneskene måtte også iaktta hvordan tingene fungerte i praksis. Side om side med magien og ritualene skapte man seg en teknikk til å dyrke jorden, til å holde husdyrene og seg selv i live, alt sammen bygget opp omkring erfaring og iakttagelse. Slik eksisterte ritualene og den praktiske hverdagen side om side. Det er denne gjensidigheten som gjør at vi kanskje kan forstå litt mer av bronsealdernes komplekse samfunn.