Skrekkblandet fryd: de groteske maskene på prekestolen i Stavanger domkirke

Skrevet av Lise Chantrier Aasen, malerikonservator ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Hvert år dukker de opp, groteske masker tredd ned over hodene på barn som tigger etter godteri. For mange oppleves halloween som en påtatt amerikansk tradisjon primært drevet frem av handelsstanden. Opprinnelig var det imidlertid en høytid for å minnes helgenene og de døde. Den markerte en dag da åndene fra det hinsidige lettere kunne krysse grensen over til de levende. Hva har halloween med prekestolen i Stavanger domkirke å gjøre? Svært lite, så i det følgende skal vi ikke dvele mer ved denne høytiden. I stedet skal vi se på bruken av groteske masker og dødssymboler på prekestolen, hvilket har lange tradisjoner i den europeisk kunst- og kulturhistorien.  

Urovekkende ansikter mellom englene  

I Stavanger domkirke står en av Norges flotteste prekestoler (fig. 1). Den er plassert på sørsiden like foran koråpningen, og rager nesten åtte meter i høyden. Prekestolen består av over 200 helt eller delvis rundskårne figurer i eik, som er bemalt og forgylt. Den ble skåret i 1658 og er i nyere forskning tilskrevet Peiter Billedhugger. I kunsthistorien har prekestolen blitt omtalt som et av de mest fullkomne eksempler på bruskbarokken i landet. En stil som har fått sitt navn fordi den intrikate ornamentikken og de snodde formene kan minne om brusken og buene i et øre. Begrepet stammer trolig fra det tyske ordet ohrmuschelstil, som først ble tatt i bruk på 1800-tallet.

Motivene som pryder prekestolen, er hovedsakelig hentet fra det nye testamentet. Rundt prekestolkurven fremstilles Kristi liv, flankert av erkeenglene. På toppen av baldakinen står den seirende Kristus med korset og under ham en skare av engler som bærer martyrrekvisitter. Mellom disse englene er det plassert noen urovekkende ansikter eller masker (fig. 2). Ansiktene er fordreid og skjærer grimaser. Denne typen ornamentikk kalles grotesker eller maskaron og er en karakteristisk detalj for bruskornamentikken. Enkelte steder blir slik ornamentikk også omtalt som grotesk (grotesques).

Det er over 40 grotesker plassert på prekestolen, ofte fremstilt som fordreide menneskeansikt. Vi kan dele dem inn i følgende undergrupper: ansiktene i ornamentikken og rankedekoren, ansiktene i arkitekturen, samt maskene.  

Kan minne om antikkens teatermasker 

Den første gruppen kan blant annet sees på undersiden av prekestolkurven der åtte groteske ansikter skuer utover i hver sin retning. Ansiktene har ingen kontur, men er dratt utover og fortsetter i C- og S- formet ornamentikk (fig. 3). Feltene avsluttes av to speilvendte øre-lignende former.  

På baldakinens øverste åtte-kantede ring er det avsatte felt med rankedekor som omkranser groteske ansikter (fig. 4). Det urovekkende er at rankene ser ut til å vokse ut av pannen og munnen på disse figurene, og blir på den måten en del av bladverket. Dette er trukket enda lengre i groteskene som utgjør en del av arkitekturen. De er blant annet plassert på sluttsteinen og pilarene som danner rundbuen som rammer inn tablåene på prekestolkurven og døren (fig. 5). Ansiktskonturene har opphørt og de ser ut til å flyte utover så de går i ett med den arkitektoniske strukturen. Disse groteskene fremstår ofte metamorfiske med uklare grenser mellom figur og ornamentikk, hvilket skaper en visuell tvetydighet. Enkelte av dem blir kun synlig ved nær observasjon, mens andre trer først frem når man inntar helhetsbildet på avstand.  

Den mest karakteristiske formen er de groteske maskene på prekestolbaldakinen og over døren. På toppen av baldakinmaskene er det plassert en liten engel som holder ulike dødssymboler. Maskene er utflytende og ser ut til å gå i oppløsning (fig. 6). Øynene, kinnene og munnene er delvis perforert samtidig som de skjærer grimaser. De kan minne om antikkens teatermasker som fremstiller komedie og tragedie, men de gir også assosiasjoner til dødsmasker. Da er det betimelig å spørre seg, hvor kommer denne utsmykningsdetaljen fra? 

Hvor stammer groteskene fra? 

Det er vanlig å forankre den groteske estetikken i oppdagelsen av antikke fresker og skulpturer i nedgravde ruiner på slutten av 1400-tallet. Den mest kjente ruinen var restene etter rom og korridorer i Domus Aurea, keiser Neros ufullendte palass i Roma (fra år 54‒68). På freskene og skulpturene i de antikke palassene var det en utstrakt bruk av grotesker og maskaroner. Som en følge av at Roma gradvis sank, befant de antikke palassene seg under bakkenivå og ble oppfattet som grotter, derav navnet grottesche. Den moderne betydningen av ordet «grotesk» er knyttet til noe bisart, absurd og overdrevent. Begrepet kan til en viss grad også inneholde elementer av begjær og frykt.  

Oppdagelsen av ruinene og den groteske dekorasjonen påvirket og inspirerte renessansens unge kunstnere. Blant annet dekorerte Rafael og hans atelier en del av Vatikanpalasset med groteske fresker på begynnelsen av 1500-tallet. Dette bidro til deres popularitet og de ble spredt nordover. 

På begynnelsen av 1600-tallet ble det publisert flere serier med forlegg i Tyskland som fremstilte en ny form for ornamentikk (det vi i dag omtaler som bruskbarokk). Ornamentikken på forleggene var preget av svulmende og organiske former og ble kalt den «nye grotesken». Den nye stilen førte til en markant endring og ble raskt favorisert, særlig blant gullsmeder og billedhuggere. Der den italienske groteske ornamentikken hadde en symmetrisk og klassisk oppbygning, ble den i landene nord for Alpene mer amorf og utflytende, men også mer monstrøs og skremmende i utrykket. Det er ikke unaturlig å trekke paralleller til de gotiske gargouille (eller gargoyle) som var plassert på katedralenes takutspring og tårn.  

Unaturlige og fantastiske figurer 

Grotesker er i essens unaturlige og fantastiske figurer. De inneholder ofte naturalistiske elementer, men i helheten opphører enhver form for logikk. Groteskene avbilder ikke noe fra den virkelige verden, de er motiv hentet fra kunstnerens fantasi. Denne formen for ornament ble i barokken sett på som den ideelle kunstformen til å uttrykke kreativ frihet. Dette var et felt der kunstnerne arbeidet med sofistikerte, personlige og oppfinnsomme komposisjoner med figurative elementer. 

Mellom 1620 og 1670 var det en rekke billedhuggere i Nord-Tyskland hvis arbeid kjennetegnes av en nesten overdreven bruk av bruskornamentikk. De fremste av dem var Hans Gudewerth d.e. og især hans sønn, Hans Gudewerth d.y. Peiter Billedhugger, som skar prekestolen i Stavanger domkirke, gikk i lære hos Hans Gudewerth d.e. i Echernförde. I hans billedhuggerarbeid kan vi se tydelige referanser til den nord-tyske bruskbarokken. Maskenes plassering og bruk varierer ved å fungere som en del av rankedekoren eller en del av den arkitektoniske utformingen. På den måten tjener de til å kontrastere de sentrale motivene i skapelsesberetningen og frelseshistorien som løper langs prekestoltrappen og -kurven. Samtidig blir de også anskueliggjort som selvstendige figurer, hvilket står som motsatser til de yndige og vakre englene. Ser vi på utformingen, antallet og plasseringen av groteskene, virker det som om de har en vesentlig funksjon, og de fremstår som meningsbærende.  

Skulle skape frykt hos fienden 

Det svenske Vasaskipet, som ble bygget ca. 30 år før prekestolen i Stavanger domkirke, er rikt utsmykket med bemalte skulpturer skåret i eik. Blant skulpturene er det også flere grotesker, der hensikten var både å håne og skape frykt hos fienden. Siden middelalderen har groteske eller bestialske figurfremstillinger på katedraler også hatt en lignende funksjon, å skremme bort onde ånder fra bygningen.  

Den nederste ringen på baldakinen har sju felt prydet med engleansikt. Det åttende feltet som vender mot koret, har imidlertid et grotesk ansikt omkranset av rankedekor (fig. 7). Det er vesentlig å påpeke at prekestolens plassering er endret.  Den var opprinnelig plassert på nordsiden av midtskipet. Ut fra den opprinnelige plasseringen, ville denne grotesken vendt mot nord. Plasseringen kan muligens henspille på oppfattelsen om at djevelen og demonene holdt til på nordsiden og måtte skremmes bort. Grotesken kan dermed ha hatt en beskyttende funksjon. Den skulle holde onde makter borte fra gudsordet som ble forkynt fra prekestolen.  Dette forklarer imidlertid ikke de øvrige groteskene, som vender i alle himmelretninger.  

En advarsel om hva som kunne vente i det hinsidige 

Groteskene på prekestolen skulle trolig også fungere som en påminnelse om at demonene lurer med sine fristelser også blant englene. Sammenstillingen har den viktige funksjonen å illustrere den kristne kirkens dualisme: kampen mellom godt og ondt. Samtidig kan groteskene også fungere som en advarsel om det som kunne vente i det hinsidige. På 1100-tallet var de bestialske figurene skildret meget direkte, men fremstillingen hadde oftest en marginal plassering. Et trekk ved kunsten etter reformasjonen, var at groteskene fikk en mer sentral plassering. Figurene kan da ha hatt en pedagogisk funksjon. Samtidig med at presten formidlet et budskap, kunne menigheten beskue innholdet illustrert på prekestolen. Kirkekunsten på denne tiden kjennetegnes av budskapet om å leve et nøysomt liv, og å minne om vår egen dødelighet. 

Plassering og betydning var neppe tilfeldig. 

Prekestolen ble i reformasjonen ansett som det helligste stedet i kirkerommet. Dette ble forsterket ved å dekorere stolen med bibelske scener eller sitater, og ved å plassere en himling over prekestolen. Himling i denne sammenheng er en fritthengende takflate. Den symboliserte at prestens preken brakte himmelen ned til jorden. Prekestolens viktige funksjon tyder på at dens utsmykning var gjennomtenkt, og mest sannsynlig et resultat av grundige teologiske diskusjoner med oppdragsgiver og byens geistlige. Plasseringen og bruken av grotesker var neppe tilfeldig. Flere av groteskmaskene på baldakinen i Stavanger Domkirke bærer en liten engel. Engelen holder dødssymboler som for eksempel et timeglass eller et dødninghode (fig. 6). Slike symboler skulle minne om deres egen dødelighet og dens uunngåelighet, og var faste elementer i kunsten etter reformasjonen.

Groteskene på prekestolen i Stavanger domkirke inngår i en lang estetisk tradisjon som tjener både dekorative og symbolske formål. De fremstår som enestående detaljer som viser den rike fantasien, hvilket kjennetegner bruskbarokkens kunst. Samtidig kan de oppfattes som skumle og hybride skikkelser som skal avverge ondskap, men også fungere som en oppfordring om å følge den smale sti og som en påminnelse om døden som venter.