Ny rapport setter søkelys på tidlig innsats tidlig i livet

En ny rapport fra barnehageforskere ved Universitetet i Stavanger har sett på forhold som bidrar til å hindre og fremme tidlig innsats for barn i sårbare livssituasjoner i de første 1000 dagene av livet. Rapporten viser at det er nødvendig å arbeide videre med felles retningslinjer, begrepsavklaringer og samarbeid på tvers av faginstansene som er sentrale i tidlig barndom.

Publisert Sist oppdatert

Kvinne med ryggen til holder opp baby som smiler iført supermann-body
Universitetet i Stavanger har på oppdrag fra KS gjennomført en sammenstilling og analyse  om de 1000 første dagene i et individs liv. Foto: Valeria Zoncoll / Unsplash

Rapporten «Tidlig innsats, tidlig i livet» er utarbeidet av FILIORUM-forskere på oppdrag fra kommunesektorens organisasjon (KS), og har analysert eksisterende kunnskap og forskning om de 1000 første dagene i et individs liv, inklusive livet i magen. Rapporten tar utgangspunkt i de faginstansene som er særlig sentrale i tidlig innsats for sårbare barn: helsestasjon inkludert jordmortjenesten, barnehage, barnevern og pedagogisk-psykologisk tjeneste.

– Hensikten med rapporten er å gi mer kunnskap om strategier som kan bidra til å sikre at alle barn får en så god start på livet som mulig. Det er viktig at barn i sosial risiko blir fanget opp tidlig slik at vi kan gi dem best mulig støtte fra tidlig alder, sier Elin Reikerås, senterleder ved FILIORUM og en av forskerne bak rapporten.

Å forebygge og reduserer utenforskap er et viktig satsingsområde for KS, og denne rapporten er et viktig grunnlag for dette arbeidet. Blant annet ønsket KS å få mer informasjon om hvilke sentrale synspunkter de ulike fagmiljøene har rundt tidlig innsats, hvilke fellesnevnere og uenigheter som finnes på tvers av fagmiljøene når det gjelder barns behov og utvikling, hvorfor vi i stor nok grad ikke klarer å bryte den sosiale arven og ivareta behovene som er avgjørende for barns utvikling, hvilken ideologi/politikk som er rådene i Norge når det gjelder tidlig innsats, og hvilke hindre og fremmere de ulike fagmiljøene identifiserer i arbeidet med tidlig innsats.

Kommunikasjonsproblemer og begrepsforvirring hindrer

Kunnskapsgjennomgangen viser at temaer knyttet til kommunikasjon, samarbeid og samhandling mellom tjenestene utgjør viktige barrierer for tidlig innsats – dette mye grunnet manglende kunnskap om hverandres tjenesteområder. Gode samarbeidsrelasjoner mellom aktuelle instanser, og kunnskap om andre relevante tjenestetilbud, er viktig for å komme tidlig på banen.

– Selv om alle de ulike instansene ønsker det samme: å fange opp og følge opp barnet slik at det får en god oppvekst, så snakker de ulike språk og kommunikasjon mellom instansene er ikke så god som ønskelig, forklarer Reikerås.

Gjennom arbeidet med rapporten fant forskerne også at de ulike faginstansene har ulik forståelse av grunnleggende begrep som tidlig innsats, forebygging, intervensjon og tiltak. Det betyr at samtidig som det er enighet om hvilke aspekter som er mest nyttige for å implementere tidlig innsats, er det uenigheter knyttet til betydningen av nøkkelbegrepene eller modellene som skal brukes til å beskrive intervensjonene.

Samarbeid er avgjørende

Alle faginstansene peker på behovet for tilstrekkelig høy kompetanse blant ansatte som avgjørende for å lykkes med tidlig innsats. Alle er enige i at kompetanseheving på alle nivåer i alle instanser er viktig for å lykkes.

Det er også bred enighet om at foreldre er en nøkkelfaktor for barns psykiske og fysiske helse, og at et positivt foreldresamarbeid er nødvendig for å sikre effekten av faginstansenes arbeid med tidlig utvikling, og da spesielt overfor risikoutsatte barn.

– Allerede under svangerskapet bør det settes inn tiltak hvis jordmortjenesten/fastlegen mener det er grunn til det, som for eksempel ved rusproblematikk. Helsestasjonen kommer også i nær kontakt med alle barn tidlig etter fødselen, og møter jevnlig både barn og mor (og far) gjennom det første året av barnets liv.  Helsestasjonen følger barnets utvikling både fysisk og psykisk og observerer det sosiale samspillet mellom barn og foreldre. I noen tilfeller er barnevernet i kontakt med familien barnet blir født inn i, eller de kommer i kontakt med familien i løpet av barnets tidlige år. Det er utrolig viktig at disse instansene har et positivt samarbeid både seg imellom og med foreldrene for å følge progresjonen til de risikoutsatte barna, sier Reikerås.

Portrettbilde av Elin Reikerås
Professor Elin Reikerås er en av forskerne bak rapporten. Foto: UiS

Videre peker litteraturen på at gode strukturer og rutiner for samarbeid både internt og eksternt er viktig for arbeidet med tidlig innsats. Det er spesielt felles forståelse av begrepet tidlig innsats og kunnskap om hverandres forutsetninger som ofte hindrer slikt samarbeid.

– Vi anbefaler at det utarbeides felles styringsdokument med retningslinjer for tidlig innsats for de yngste barna som involverer alle de relevante faginstansene. Disse må legge grunnlag for en felles forståelse av de begrepene som er aktuelle. Vi ser også behovet for å igangsettes utprøving av ulike modeller for samarbeid, hvor tverrfaglighet, foreldresamarbeid og god koordinering mellom faginstansene stå sentralt, sier Reikerås.

Barnehagen har en sentral rolle

Barnehagen trekkes fram som spesielt viktig i arbeidet med tidlig innsats ettersom de aller fleste barn går i barnehagen og tilbringer mye tid her. Forskerne argumenterer derfor for at det bør arbeides for å styrke pedagogtettheten i barnehagen betraktelig, og påpeker at ledelsen har ansvar for å ansette barnehagepersonale med kompetanse og i tillegg legge til rette for at personalet har mulighet til å styrke egen kompetanse og videreutvikle egne ferdigheter.

– De aller fleste barn i Norge starter i barnehagen når de er 1-2 år, og i barnehagen har foreldre daglig kontakt med de ansatte, og barnets utvikling og samspill med andre barn og voksne observeres daglig. Derfor har barnehagen en sentral rolle både i å fange opp, men også sette inn tidlige tiltak hvis det er nødvendig. Barnehagen har også tett dialog med PPT hvis de ser at et barn trenger ekstra støtte og oppfølging, forklarer Reikerås.

Anbefaler mer tverrfaglig arbeid og videre forskning

Partnerskap mellom de forskjellige tjenesteområdene er altså grunnleggende for å nå de mest utsatte barna og for å bidra til en kunnskapsbasert praksis som gir rett hjelp til rett tid. Behovet for en bedre forståelse mellom aktørene – av hva de står for og deres rolle – er stort. Det er derfor helt nødvendig å begynne å tenke mer tverrfaglig.

– Arbeidet med denne rapporten avdekker et stort behov for en forskningsbasert tilnærming for å observere alle aktører og utvikle en felles arena for godt samarbeid slik at forskningsbasert tidlig innsats kan gjennomføres i barnehagene, på helsestasjonene, i pedagogisk-psykologisk tjeneste og i barnevernet. Vi har derfor lagt ned anbefaling om å opprette et tverrfaglig forskningssenter rettet mot tidlig innsats for de aller yngste. Vi tror dette kan bidra til ny og helt nødvendig kunnskap om tidlig innsats, hvilken effekt det har, og hva det krever av alle involverte parter, avslutter Reikerås.

Rapporten ble presentert under Arendalsuka 2022. Se opptak her.

Tekst: Linn Skjei Bjørnsen

Mer fra FILIORUM

Hvordan påvirker livets 1000 første dager barnets fremtid?

Å sørge for at barn har systemer rundt seg som støtter deres psykiske og fysiske utvikling i de 1000 første dagene av li...