Med riktig trening kan jordmødre i Tanzania redde flere nyfødte

Hvert år dør 1,5 million babyer verden over under eller kort tid etter fødsel. 98 prosent av disse skjer i lavressursland, og mange av de nyfødte barna puster ikke selv når de blir født.

Går det for lang tid til pustehjelpen gis, er det fare for at barnet får langvarige skader eller dør av mangel på oksygen.

Forskning viser at flertallet av disse babyene kunne overlevd dersom de hadde fått hjelp til å puste innen det første minuttet etter fødsel.

Riktig trening og utstyr kan redde flere liv

I samarbeid med distriktsykehuset Haydom i Tanzania har forskingsprogrammet Safer Births utviklet verktøy og simuleringsbaserte treningsprogrammer innen fødsel- og nyfødtmedisin for lavressurssettinger i over ti år.

Som en del av dette forsker May Sissel Vadla ved Universitetet i Stavanger på det globale utdanningsprogrammet Helping Babies Breathe som skal hjelpe jordmødre i lavressursland å trene på gjenoppliving av nyfødte.

– Vi undersøker om systematisk simuleringstrening hjelper til å forbedre ferdighetene hos jordmødre slik at de kan redde flere barn som blir født uten å puste, forteller hun.

Simuleringstreningen innebærer å øve på ventilering av nyfødte, det vil si å gi pustestøtte ved bruk av en bag og en maske over nese og munn for å gi luft til babyen.

– De må trene på å få masken tett, ha rett frekvens og trykk på ventileringen, arbeide kontinuerlig og sørge for at hodet er tiltet litt bakover slik at babyen har frie luftveier. Prosedyren består av mange tekniske ting som er vanskelige å få til hvis du ikke har øvd på det, forklarer Vadla.

Basert på 1.200 gjenopplivingsforsøk

Alt dette øver jordmødrene på ved bruk av simuleringsdukken NeoNatalie Live som er produsert i Stavanger av Laerdal Global Health.

Dukken, som finnes lett tilgjengelig på fødestuen, simulerer fire forskjellige pasienttilfeller med ulik vanskelighetsgrad, og er basert på over tusen ekte fødsler ved sykehuset i Haydom.

Den reagerer realistisk på effektive ventileringer med endret lunge-motstand, hevning av brystkassen, økt hjertefrekvens og gråt for å signalisere en vellykket gjenopplivning.

– Simuleringstreningen er gjort på noen få minutter. I etterkant får jordmødrene automatisk tilbakemelding om et forbedringspunkt som er prioritert etter de klinisk viktigste stegene i prosedyren. De blir også oppfordret til å prøve en gang til for å se om de klarer å rette opp feilen, sier Vadla.

Motivatorer for simulering

Det er samlet inn data fra treninger ved sykehuset i Haydom ved bruk av et nettbrett som kommuniserer med simuleringsdukken og en dataserver.

May Sissel Vadla har selv besøkt sykehuset tre ganger for å få et innblikk i driften av fødeavdelingen, observere treninger og få informasjon om hvordan de har jobbet med treningsprogrammet.

I første del av studien ble dukken brukt av jordmødrene til selv-regulert trening, det vil si at de trente når de selv ønsket og hadde tid og anledning. Dataene viste at det ble gjennomført 688 treninger det første året.

Deretter utnevnte sykehuset fire jordmødre som skulle være motivatorer for simuleringstrening på fødeavdelingen.

– De sørget for jevnlige påminnelser og arrangerte uformelle konkurranser for å motivere jordmødrene til å trene på gjenoppliving. Dette skapte en positiv treningskultur. Etter et år med motivatorer hadde de trent hele 8.451 ganger, og andelen treninger gjennomført uten feil stabiliserte seg på rundt 90 prosent, sier Vadla.

De gjennomførte dermed daglige individuelle treninger med dukken. Hun synes det er veldig imponerende med tanke på arbeidsbelastningen og den høye utskiftningen av jordmødre som preger avdelingen.

Studerte 10.000 fødsler i Tanzania

Med så gode resultater fra treningen, begynte forskerne å undre seg om hvordan dette påvirket gjenopplivinger gjennomført på fødeavdelingen.

I forbindelse med studien gjorde forskningsassistenter i Tanzania observasjoner av over 10.000 barnefødsler mellom 2015 og 2018.

Dette gav forskerne muligheten til å se på utfall både før og etter innføringen av simuleringstreningen, og undersøke i hvilken grad jordmødrene mestret å overføre ferdigheter fra treningen til behandling av nyfødte som ikke puster ved fødsel.

Et av hovedfunnene i studien tyder på at treningen har hjulpet.

– Etter hyppig trening, klarte jordmødrene å ventilere de nyfødte mer kontinuerlig med færre pauser. De kom også raskere i gang med gjenoppliving, en nedgang fra 118 sekunder til 101 sekunder, forteller Vadla.

– Det er en krevende ferdighet å lære seg. Vi tror det var et bra grep å ha motivatorer med ansvar for å forsøke å øke treningsmengden på avdelingen og dermed forhåpentligvis forbedre de kliniske ferdighetene, slik denne studien viser, sier forskeren.

Bedre og raskere ventilering, men ikke raskt nok

Studien viser at jordmødrene ble bedre og raskere etter treningen, men de klarte fremdeles ikke å ventilere flere babyer innen første minutt. Det er en vanskelig, tidskritisk prosedyre å få til i løpet av 60 sekunder.

– Fra babyen kommer ut, skal man få vurdert barnet, gjort nødvendige tiltak som tørking av baby og stimulering, ta beslutning om ventilering for så å kutte navlesnoren og flytte barnet til egnet plass der utstyret bør være klart - alt dette tar dyrbare sekunder og krever kompetanse og mye trening, forklarer Vadla.

Funnene viste også at nyfødtdødeligheten ikke gikk ned i perioden.

– Antall babyer som døde holdt seg stabil i perioden på tross for at de hadde en mer sårbar pasientpopulasjon. Det ble født flere premature i denne perioden og flere høy-risiko fødsler. Disse nyfødte kan ha vært vanskeligere å ventilere, forklarer forskeren.

For å bedre kvaliteten på helsehjelpen tok sykehuset initiativ til et mer omfattende kvalitetsforbedringstiltak. De lanserte en «golden minute»-kampanje for å forsøke å få ventilert flere babyer innen første minutt.

– Det å dokumentere fødsler på den måten de gjør på Haydom gir oss helt unike data. Sykehuset ser at kunnskap, utstyr og trening kan redde flere liv, og jobber stadig for å styrke arbeidet med kvalitetsforbedring. Denne kampanjen ser jeg nærmere på i den siste studien i min doktorgrad, forteller Vadla.

Denne saken ble først publisert på forskning.no.

Tekst: Cathrine Sneberg