Vi må stille spørsmål om teknologiens begrensninger som velferdsverktøy

På forskersonen.no 14. januar 2021, tar Erik Børve Rasmussen, Sehrish Akhtar og Martit Haldar til motmæle mot vår kronikk fra 29. desember 2020. I denne kronikken problematiserte vi ideen om at ny teknologi utgjør løsningen på store og sammensatte utfordringer for framtidas omsorg i velferdsstaten. Vi viste til denne ideen som «teknomagi», det vil si en overdreven tro på ny teknologi som en løsning i seg selv.

Teknologi folk ikke trenger

Vi har lånt begrepet fra David Wastell, en av medforskerne i prosjektet vårt Caring Futures. I boka Managers as designers in public services: Beyond technomagic fra 2011 kritiserer han grunnleggende svakheter ved en ledelsesform som er assosiert med New Public Management (mål- og resultatstyring i offentlig sektor, red. anm.). Wastell viser til lederes ovenfra-og-ned-innføring av nye IT-løsninger i offentlig sektor. Han problematiserer dogmatisk tro på at enkle løsninger er svaret på utfordringen med økte behov og færre ressurser, og kaller denne troen teknomagi.

Når teknomagien blir den rådende diskursen hos beslutningstakere, innføres nye teknologier på et svakt kunnskapsgrunnlag og uten den nødvendige forankringen i praksisfeltet. Konsekvensene blir at teknologien ikke samsvarer med brukernes behov.

Samtale om omsorgsetiske spørsmål

I vår kronikk viste vi til en mediert representasjon i form av Lørdagsrevyens reportasje om nettbrettet KOMP – et nytt kommunikasjonsverktøy rettet mot eldre. Rasmussen, Akhtar og Haldar er selv aktører i kunnskapsutvikling om dette nettbrettet, og er tett på eldre brukere i sitt prosjekt for å sikre den praksisnærheten Wastell etterlyser i utvikling og implementering av nye teknologier.

I lys av deres innlegg innser vi at vi kunne ha vært tydeligere i å få fram at vi i vår omgang med begrepet oppfatter teknomagi som en diskurs eller et narrativ. Vi kunne også vært tydeligere på at vårt fokus ikke var KOMP, men snarere hvilken samtale om omsorgsetiske spørsmål en slik ny velferdsteknologi bør kunne utløse. I stedet for å åpne for en slik samtale, presenterte Lørdagsrevyen en ensidig positiv reportasje om KOMP. Som det framkommer i kronikken vår, fungerer dermed NRKs framstilling som et teknomagisk narrativ i det den unnlater å stille spørsmål til KOMPs mulige begrensninger som velferdsverktøy.

I NRKs podcast-serie Drivkraft (18.12.2019), forteller KOMPs oppfinner Karen Dolva om en kjent utfordring for utviklere av slike nettbrett: at huden på eldre menneskers fingertupper ikke alltid aktiverer berøringsfunksjonen. På denne måten åpner innslaget for en nyansering av teknologiens muligheter og begrensninger.

Dilemmaer for helsearbeidere og brukere

Rasmussen, Akhtar og Haldar har oppfattet det slik at vi i vår kronikk mener at «helsearbeidere tror på teknomagi». Dette er en påstand vi ikke kjenner igjen i vår egen tekst. Vårt poeng er at velferdsteknologi aldri bør iverksettes uten omsorgsetiske avveiinger, og at teknomagiske framstillinger i media og samfunnsdiskursen for øvrig bidrar til å glatte over etiske dilemma knyttet til utvikling og implementering av ny teknologi i omsorgspraksiser. Dette er dilemmaer som angår både helsearbeidere og brukere, og er derfor et sentralt tema for den Empiriske studier: Betegner studier og resultater som er basert på forsøk eller observasjoner og ikke bare resonnering eller logikk kunnskapsproduksjonen i vårt prosjekt.

Tilsvaret deres fremstår som motivert av ønsket om å forsvare sin egen teknologiske oppfinnelse, og implementeringen av denne. Det er en forståelig reaksjon. De mener at vi må komme med noe mer håndfast og omtaler vår bruk av eksempelet KOMP på Lørdagsrevyen som «en skivebom». Vi er usikre på om skivebom er presist her, for forfatterne gir uttrykk for å være enige i hovedpoenget vårt: at «teknologi alene ikke er nok» og at KOMP åpenbart ikke kan «erstatte omsorg og heller ikke erstatte nærhet og tilstedeværelse».

Ivareta mellommenneskelige behov

Vi har også til felles med Rasmussen, Akhtar og Haldar at vi skal jobbe videre med å finne ut av hvordan teknologi kan ivareta mellommenneskelige behov på en forsvarlig måte. At vi ikke har flere håndfaste eksempler, er en kritikk vi tar til etterretning. Vi ser derfor fram til å kunne presentere vår forskning på sikt, inkludert ny kunnskap om helsearbeiderens egen forståelse av dilemma som oppstår i teknologimedierte omsorgspraksiser, og om brukeres erfaringer med, og forestillinger om, teknologi i omsorg.

I Caring Futures tar vi i bruk slike praksisnære og erfaringsnære perspektiver for å utvikle omsorgsetisk teori for framtiden, og dermed bidra til å ivareta omsorgen i de vanskelige, men viktige, gråsonene mellom menneske, relasjon og teknologi. Ved å stille kritiske spørsmål, kan det åpnes for debatt og refleksjon. Vi ønsker derfor andre innlegg om dette temaet velkommen.

Innlegget ble først publisert 3. februar 2021 på forskning.no.

Les også:

• Ny velferdsteknologi kan ikke løse framtidens omsorgsbehov alene
• Skivebom at helse­arbeidere tror på teknomagi