– Aiaiai, det gjør vondt! Den kvinnelige pasienten skriker av smerte på operasjonsbordet. Hun er omringet av grønnkledde og lett svette sykepleiere som forbereder pasienten til akutt keisersnitt.
Første gang publisert 8. september 2016. Tekst: Siri J. Pedersen
Scenarioet er satt minutter i forveien. Seks masterstudenter i sykepleie er blitt tildelt roller i den kommende simuleringsøvelsen, som utspiller seg som følger: En gravid kvinne ankommer sykehuset i ambulanse. Hun har rier og dårlig fosterlyd, resten av hennes medisinske historie er ukjent. Barnet må forløses med akutt keisersnitt.
Dramatikken utspiller seg på SAFER, simuleringssenteret som holder til i toppetasjen til Laerdal Medical. Her simuleres scenarier fra kirurgiske og medisinske akuttsituasjoner. Høsten 2014 startet UiS opp en ny mastergrad i sykepleie med spesialisering i anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie. Utdanningen legger vekt på simulering som læringsmetode.
– Masterstudentene i sykepleie på UiS har øvelser på SAFER en gang i året. De seks som skal til pers i dag er halvt om halvt operasjons- og anestesisykepleiestudenter, forklarer Ragna Kleppa som er fagansvarlig for anestesistudentene. Ida Mykkeltveit er fagansvarlig for operasjonsstudentene.
Simuleringsdager på SAFER
– Studentene er godt forberedt før dagens øvelse. Akutt keisersnitt er en dramatisk hasteoperasjon hvor samspillet må gå raskt. Hadde ikke deler av scenarioet blitt fortalt før studentene ankom operasjonsrommet hadde ikke læringen blitt like stor, forklarer Kleppa.
Simuleringsdagene er videre en forberedelse til de ti ukene med praksis som venter masterstudentene. SAFERs mål er å bidra til bedret akuttmedisinsk opplæring hvor man kan trene på vanskelige, sjeldne og potensielt farlige situasjoner under trygge omstendigheter.
– Ved å trene sammen under utdanningen og bli utfordret på kommunikasjon og samhandling, vil studentene også lettere klare å samarbeide og kommunisere på tvers av profesjoner når de begynner å jobbe, sier Kleppa.
Komplisert øvelse
Arne Rettedal, førsteamanuensis ved UiS, har med sin brede ekspertise på medisinsk teknikk, vært en viktig brikke i etableringen av medisinsk treningssimulering.
– Vi etablerte vårt eget simulatorlaboratorium på UiS på begynnelsen av 1990-tallet. På den tiden var det ikke modent for et senter som SAFER. Vi laget vår egen datastyrte simulator, PatSim, basert på en intubasjonstorso fra Laerdal, sier Rettedal. Høgskolesenteret i Rogaland, som UiS het den gang, var den første institusjonen i Norge som startet med å trene sykepleierstudenter med dukker.
– Simulatorlaboratoriet på UiS er fremdeles i drift, men vi er svært glade for at SAFER finnes. Her er fasilitetene tilrettelagt for større og kompliserte øvelser, sier Rettedal. Han legger til at dagens øvelse er ekstra komplisert:
– Å simulere tverrfaglig er utfordrende. To fagansvarlige skal instruere hvert sitt lag og selvfølgelig samarbeide om pasienten på operasjonsbordet. Det er ekstremt mange variabler å holde styr på. Det er ikke minst krevende for oss som er fasilatatorer, vi er avhengig av god interaksjon.
Tilbake til operasjonsstuen
–Aiaiai, skriker altså pasienten. Vi er tilbake i operasjonsrommet. Bak et stort enveisvindu sitter en av masterstudentene og jamrer i mikrofonen. Hennes desperate rop spilles av i en liten høyttaler som er festet i simulatordukken.
Fasilitator Cyril Marianayagam styrer dataprogrammene og dermed dukkens reaksjoner. Gjennom vinduet, på dataskjermer og via hodetelefoner hører og ser de studenter og faglærere snakke og handle om hverandre, med narkoseslanger, venekanyler, saltvannsposer og diverse instrumenter. Studentene manøvrerer seg som i en koordinert dans rundt pasienten på operasjonsbordet.
Narkosen er innledet og pasienten blir stille. Det snittes keiserlig, det er jukseblod på kluter, i beholdere og på klede.
– Alle endringer på pasienten styres manuelt fra kontrollrommet. Ved hjelp fra elektronikken kan en rekke kliniske symptomer simuleres fysisk på dukken, forklarer Rettedal underveis.
Alt vel med mor og barn
Med ett kommer et blodig hode til syne, deretter en liten kropp. Barnet er forløst. Jordmoren, spilt av Ragna Kleppa, bærer barnet ut av operasjonsstuen. På et sykehus hadde et nytt lag stått klart med kuvøse til babyen, den delen inngår ikke i denne øvelsen. Scenarioet er derimot ikke ferdig utspilt, pasienten må sys og overvåkes.
– Alt vel med mor og barn, det står litt verre til med sykepleieren, ler masterstudent Gjertrud Øvsthus Skutle bak maska. Hektiske ti minutter er tilbakelagt, en lettelse sprer seg i rommet.
Men det viktigste med simuleringen gjenstår fortsatt: Gjennomgangen, eller debriefen, som det heter på simuleringssjargong.
– Et hastekeisersnitt er dramatisk, det er en akutt operasjon som inkluderer to mennesker. Selv om keisersnitt nå er en vanlig forløsningsmetode, anses det fremdeles som et alvorlig kirurgisk inngrep som medfører risikoer for både mor og barn, forteller Kleppa.
– Etter selve simuleringen går vi gjennom øvelsen og diskuterer operasjonsforløpet. Hva gjorde vi riktig og hva kunne vi ha gjort bedre? Hvordan var samarbeidet og kommunikasjonen? Mye av læringsprosessen ligger nettopp i evalueringen, avslutter hun og joiner den litt svette gjengen som venter på møterommet. Om en drøy time skal de i gang med en ny øvelse.