Mathilde Halseth Arnes elsket å jobbe som sykepleier, men erfaringer fra yrket gjorde at hun ønsket å gå i enn annen retning. Derfor valgte hun å studere master i helsevitenskap.
Mathilde Halseth Arnes flyttet til Stavanger i 2020 for å studere master i helsevitenskap. Hun fullførte graden sommeren 2022, og deler her sine erfaringer og råd til andre som ønsker å ta mastergraden.
Hva jobber du med nå?
Nå jobber jeg fulltid som konstituert helsesykepleier i skolehelsetjenesten i Brønnøy kommune på vakre Helgelandskysten, samtidig som jeg tar videreutdanning i helsesykepleie (deltid) på Høgskolen i Molde. Det jeg liker best med jobben som helsesykepleier, er at jeg får jobbet med barn og unge. Det er utrolig givende å jobbe helsefremmende og forebyggende med barn og unge.
Folkehelsearbeid kan bidra til å fremme helse i befolkningen, og vil ikke på sikt bare gagne det enkelte mennesket og styrke dets livskvalitet, men også samfunnet som helhet. Med tanke på utfordringene som er i dagens helse- og omsorgstjeneste, tenker jeg det er viktig å jobbe forebyggende. Det er billigere å forebygge enn å behandle!
Hvorfor valgte du å studere master i helsevitenskap ved UIS?
Jeg syntes at studiet virket variert og spennende. Med tanke på hvilken vei jeg hadde tenkt på videre, og hvilket tema jeg hadde lyst til å belyse, var master i helsevitenskap midt i blinken for meg. Blant annet var det nyttig og lærerikt å få større innføring i helserett, samt refleksjon rundt ulike etiske utfordringer man kan møte på i helsetjenesten. Emnet vitenskapsfilosofi og moralfilosofi opplever jeg har gjort meg til et mer kritisk tenkende og reflektert menneske.
Emner innen forskningsmetode har styrket mine kunnskaper når det gjelder å gjennomføre et eget forskningsprosjekt (masteroppgaven), i tillegg leser jeg forskning med «andre briller» nå enn tidligere. Det har også gjort at jeg har tenkt tanken på å eventuelt ta en doktorgrad på sikt, da jeg synes forskning er spennende!
Hva husker du best ved studietiden ved UiS?
Er det lov å si korona? Jeg flyttet fra Trondheim til Stavanger sommeren 2020, så en stor del av min studietid var dessverre preget av digital undervisning. Som tilflytter til en ny by midt i en pandemi, skal jeg innrømme at det i starten kjentes vanskelig, særlig når man ikke har et stort nettverk der fra før. Heldigvis fikk jeg meg gode venner både fra studiet og på jobb, som jeg nok kommer til å ha kontakt med resten av livet. For min del fungerte det faktisk overraskende bra å ha digital undervisning. Årsaken kan være fordi det var strukturert lagt opp fra universitetets side, samt at det var en del gruppearbeid, som jeg lærer mer av enn å bare sitte i forelesning.
Hvilken del av studiet har du hatt mest nytte av i arbeidslivet?
Det er vanskelig å peke ut en ting, da jeg synes summen av hele masterutdanningen har gjort seg gjeldende i arbeidslivet. Siden jeg jobber som helsesykepleier, kan jeg kanskje trekke frem helsefremming og forebyggende arbeid. Men jeg ser også nytten av emnet «menneskerettigheter, helseetikk og helserett», da man alltid der man jobber med mennesker, kan møte på både juridiske og etiske dilemmaer. Tredje semester hadde jeg et emne innen helseteknologi i klinisk praksis, som jeg også syntes var utrolig spennende.
Kan du fortelle litt om masteroppgaven din?
Tema for masteroppgaven var «Ivaretakelse av hjelperen: om belastning og beskyttelse», som omhandler hvilke belastninger og berikelser sykepleiere i ulike kontekster innen kreftomsorgen opplever.
Bakgrunn for valg av tema var den økende sykepleiermangelen, samtidig som helsetjenesten stilles overfor utfordringer grunnet en aldrende befolkning med økt hjelpebehov. Dette fører til en arbeidshverdag for sykepleiere som preges av ressursknapphet, samtidig som det er økt krav til effektivitet. Prioriteringer sykepleiere må gjøre i løpet av arbeidsdagen kan føre til dårlig samvittighet overfor pasienter og følelse av å ikke strekke til. I verste fall kan dette føre til utbrente sykepleiere som flykter fra yrket.
Forhåpentligvis kan oppgaven min kanskje bidra til at det rettes et enda større fokus mot ivaretakelse av hjelperne. Erfaringene jeg tar med meg videre gjør i alle fall at dette er noe jeg kommer til å sette høyt og kjempe for i mitt yrkesaktive liv.
Hensikten med studien har vært at det rettes søkelys mot ivaretakelse av hjelperen, da det kan tenkes å være bærekraftig for helse- og omsorgstjenesten på sikt, helsefremmende og forebyggende for den enkelte som arbeidstaker, samt bidra til styrket kvalitet i omsorgstjenesten og økt pasientsikkerhet.
Har du noen råd til andre som lurer på om de skal ta en master i helsevitenskap?
Gjør det! Jeg angrer ikke et sekund. Det har vært utrolig lærerikt, og jeg er glad jeg valgte en mer akademisk retning. Jeg elsket å jobbe som sykepleier, men erfarte ganske raskt at hverdagen består av ressursknapphet, prioriteringer og effektivitetskrav. På bakgrunn av dette valgte jeg å starte på master i helsevitenskap, og skrive akkurat den masteroppgaven jeg gjorde.
Les også: Mathilde sluttet som sykepleier på grunn av arbeidspresset (NRK)
Jeg vil anbefale mastergraden fordi man lærer mye forskjellig i løpet av studietiden, som kan være nyttig i mange ulike jobber når man er ferdig. Det er rett og slett en ganske så fleksibel utdanning, vil jeg si!
Ivaretakelse av hjelperen
– Jeg mener det er både viktig og riktig å få temaet opp og frem i lyset, med tanke på utfordringene helse- og omsorgstjenesten daglig møter på. Økt helsepersonellmangel, samtidig som det er en aldrende befolkning, fører til et stadig større krav om kostnadseffektiv produksjon i omsorgsyrkene for å få arbeidsdagene til å gå rundt. Kan omsorg og møtet med det syke mennesket basere seg kun på tall og stoppeklokker? Personlig tenker jeg: nei. Vil man styrke kvaliteten i den norske helsetjenesten, bør en kanskje starte med kjernen.
I et innlegg i Nettavisen forteller hun om hvordan jobben som sykepleier påvirket henne, og hvorfor dette motiverte henne til å ta mastergraden i helsevitenskap.
