Ansattes og studenters fortellinger fra Iran gjorde inntrykk

De siste ukene har det pågått protester i flere iranske byer etter at 22 år gamle Jina Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt. Hun ble arrestert fordi hun ikke hadde dekket håret til på en skikkelig måte, og overholdt kravet om å bære en anstendig hijab.

Protestene startet først med kravet om å bruke hijab som er nedfelt i Irans straffelov, men handler nå om demokratiske rettigheter og et regimeskifte i landet.

Iranske studenter og ansatte ved UiS følger dramaet fra Norge og er svært preget. At mange er bekymret for situasjonen kom tydelig fram da Universitetsbiblioteket nylig arrangerte et møte med iranerne Naeem, Mahdieh og Parisa, som fikk dele sine opplevelser og uttrykke sine følelser om det som skjer i Iran akkurat nå.

Rundt 70 publikummere kom. Mange av dem iranere. Spesialbibliotekar David Sviland ledet samtalen og stilte spørsmål til deltakerne.

Rektor Klaus Mohn var spesielt invitert og var til stede for å møte iranske studenter og ansatte for å lytte til det de hadde på hjertet.

Professor Marianne Hafnor Bøe har selv studert i Iran og forsker på islam og kvinners rettigheter og kampen for disse rettighetene. Hun var til stede for å gi en oppdatering på protestbevegelsen som stadig vokser og er i sin sjuende uke.

Små lovbrudd, store konsekvenser

En av dem som har følt hijab-påbudet og det iranske moralpolitiet på kroppen er Parisa, tidligere student ved UiS. Da hun var 16 år måtte hun rømme fra moralpolitiet som var i ferd med å arrestere henne. Etterpå var hun stadig redd for å møte dem og gikk lange omveier til og fra skolen.

Naeem, som er ansatt ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiS, fortalte om oppveksten og hvordan iranske myndigheter kontrollerer livene til de som bor der; om frykten for moralpolitiet og de altfor strenge straffene for bagateller som det å ikke bære hijaben riktig eller for å ha på seg en fargerik t-skjorte.

Mahdieh, som også er ansatt ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet, fortalte om studietiden i Teheran. Hun lærte at det kan virke som om mye er åpent og greit ved universitetet, men at det er svært harde konsekvenser hvis du beveger deg over en grense. Etter å ha lest opp noen politiske dikt ble hun utvist fra flere organisasjoner og levde lenge i uvisshet om hun også skulle bli utvist fra universitetet. Redselen for å miste utdanning og muligheten for å skape sin egen framtid sitter i ennå.

Alle tre har forlatt hjemlandet sitt. Parisa dro da hun var 19 år.

– Jeg ville bare dra et sted hvor jeg kunne være fri. Mangelen på frihet gjorde at jeg bare måtte komme meg ut av landet, fortalte Parisa som først kom til Italia, så Norge.

Rektor Mohn fordømmer det iranske regimet

– Jeg er rystet over det dere forteller. Jeg takker for at dere deler disse fortellingene med oss, sa Klaus Mohn da han fikk ordet.

– Å møte dere her i Universitetsbiblioteket gir meg en anledning til å vise sympati for hva dere går gjennom. Jeg er imponert over de modige kvinnene som startet protestene, og nå alle dem som kjemper for rettighetene sine i Iran. Jeg og UiS støtter helhjertet opp om motstanden det iranske folk viser, og jeg fordømmer regimet og dets voldelige håndtering av protestene, påpekte Mohn.

Universitetet i Stavanger har rundt 60 ansatte og 100 studenter som er registrert med iransk statsborgerskap. Flere forteller at de opplever en krevende tid med lite nattesøvn og mye bekymringer for familie og venner.

I tillegg er de redde for å stå fram og snakke om situasjonen fordi de vet at venner av regimet kan følge med på det iranske miljøet i Norge og hjelpe regiment med å ha kontroll over opposisjonelle også i utlandet. Likevel var det mange i salen som mot slutten av arrangementet reiste seg og i sterke ordelag kritiserte det iranske regimet og fortalte på en følelsesladd måte om sine opplevelser.

Vil videreformidle det som skjer i hjemlandet 

– Vi våkner opp om morgenen. Vi deler nyhetene. Vi gjør alt vi kan for å informere andre om det som skjer. Vi prøver å være stemmene til de som er med på protestene og som knebles av iranske myndigheter, forklarte Mahdieh som hele tiden tenker på familien og folkene som kjemper i hjemlandet.

Regimet har stengt ned nettet i store deler av landet.

– Kvinnene i Iran som står opp for sine rettigheter har fått følge av mennene, og nå er det en bred bevegelse. Jeg er bekymret for foreldrene våre, slektninger og venner. Vi er alle bekymret for det som skal skje framover og håper inderlig at vi får forandringer, sier Mahdieh.

Etter å ha stått fram med meningene sine på Universitetsbiblioteket tør ikke Mahdieh å reise hjem igjen i nær framtid. Hun er fortvilet og motivert for å støtte opp om protestene i hjemlandet.

– Jeg skylder kvinnene i Iran å stå fram og fortelle. Jeg skylder meg selv å stå fram, sa Mahdieh da hun ble spurt om det kunne få konsekvenser at hun deltok på møtet i Universitetsbiblioteket.

Ustoppelig protestbevegelse

Marianne Hafnor Bøe er ikke overrasket over at det er kvinnene som har gått i bresjen for å protestere i Iran.

– De siste tiårene har vi sett forskjellige måter å protestere på i Iran. De største demonstrasjonene var i 2009. Vi må huske at 50–60 prosent av kvinnene i Iran er universitetsutdannet. De har mye kompetanse og vet å stå opp for sine rettigheter, forklarte Hafnor Bøe.

Professoren påpekte at denne protestbevegelsen skiller seg ut fra tidligere protestaksjoner. Demonstrasjonene har vart i nesten to måneder. Tidligere protester har blitt slått ned raskere av det iranske regimet.

– Det er overraskende at protestene fortsatt foregår. Vi vet at regimet veldig brutalt slår ned på opposisjonen. I denne protestbevegelsen deltar alle, både kvinner og menn, og forskjellige klasser, folk i forskjellige alder. Skolebarn har demonstrert. De deltar i nord, sør, øst og vest, sa Hafnor Bøe som mener det er en større og bredere protestbevegelse enn det vi har sett tidligere. 

– Det er vanskelig å si hvilken vei dette går, men det kan være at det fortsetter. Samtidig hører vi regjeringen si at nå er det stopp. Det er mye spenning akkurat nå. De neste dagene vil være et vendepunkt om hva som skal skje videre, mente Hafnor Bøe.

Hjelper å bli sett

– Når du hver dag møter forferdelige nyheter og du er redd for hva som skjer i hjemlandet og bekymret for din egen mulighet til å møte familie og venner igjen, da trenger vi å bli lagt merke til. Hvis vi blir sett og føler at protestbevegelsen i Iran blir lagt merke til og har støtte fra UiS, så hjelper det mye, sa Mahdieh.

Mohn var ikke upåvirket av møtet på biblioteket og han lovte at UiS ikke er ferdig med å markere sin støtte og sympati både med de iranske ansatte og studenter ved UiS og med selve protestbevegelsen i Iran.

Mohn mener at vi som universitet alltid må stå opp for ytringsfridom, respekt og samarbeid.

Tidligere i høst har UiS publisert saken Spørsmål og svar om situasjonen i Iran hvor Marianne Hafnor Bøe forklarer hva protestene dreier seg om. Hun var også hovedtaler på Årsfesten, dagen da UiS markerer universitetsstatus og kreerer sine doktorer. Her ga hun et innblikk i kvinnenes rolle i protestbevegelsen i Iran. Store deler av seremonien var viet situasjonen i Iran hvor Klaus Mohn i sin tale fordømte det iranske regimet.  

Tekst: Karen Anne Okstad, Avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt
Foto: Tonje Elise Karlsen, Universitetsbiblioteket